Gi mannen en brille

Ari Behn må lenge ha følt at livet som prinsessgemal var et liv i skyggens dal. Det har vi da ingen vanseligheter med å forstå. Fra et liv rundt restaurantbordet med egen sjøldyrking, måtte livet i Lommedalen med frue og bleiebarn omringet av den kongelige familie, fortone seg som svært så kjedelig for en mann som utropte seg selv til den nye vinen, riktignok da hensatt i en tilstand skapt av den samme drikk. Da mannen først ønsket seg tilbake i sola, så ble han tydeligvis ikke bare blindhet av strålene fra det himmelske legemet, men også av sin egen fortreffelighet. Dessverre har vi andre fått lide av mannens virrede gange i medielandskapet de siste ukene.
Vi har en viss forståelse for at han ønsket å ta denne tidligere hoffmedarbeideren litt. Herr Grimstads rolle som spesialkommentator på kongehuset, har faktisk i perioder vært preget mer av en slags bitterhet enn reelle faglige begrunnelser. I denne saken har det vært litt underlig å se opptreden til medias gråtekoner som i de over 10 år som har gått siden Grimstad gikk ut av slottsporten, visste at han ikke gikk med lett hjerte og av egen lyst. Jeg jobbet selv i riksmedia da porten slo igjen bak ham, og visste at Grimstad som ekspertkommentator, ikke helt var fri for negative bindinger til fru og herr Harald. At han ikke alltid har kjempet med blanke våpen burde ikke overraske dem som sitter storøyd og gråtene, og ikke ser at Behn har et poeng. Men gud bedre det kan ikke likevel ikke forsvare sistnevnte forbannelse, stupiditeter og pinlige oppførsel i dagene og ukene etter at han hogg halsen av konekommentatoren. Hans raseriutbrudd mot Grimstad kunne vi saktens ha svelget uten for store anstrengelser, men da svigersønnen inntok Sverige og lirte av seg svenske gloser var det så pinlig at mannen egentlig burde vært stanset og takket av. Bare av hensyn til oss norske seere. At mannen har besøkt Systembolaget og Konsum i Strømstad er ingen unnskyldning. Vi har sjøl et lengere studieopphold i den svenske hovedstaden bak oss og hadde ingen problemer med å bli forstått på kav nordnorsk! Og mannen hadde knapt landet på Gardermoen før han igjen svingte sverdet over pc-tastene, og nok en gang framstod som ubevisst i gjerningsøyeblikket. Og slik har det fortsatt og nå til sist har knekten tatt for seg Erlend Loe som har tillatt seg blant annet å være pinlig berørt av Lommedalsmannens samtale med kamerat Skavlan.
Behn har tydeligvis ingen evne til å se seg selv annet enn i speilet. Kanskje burde en tur til en åndelig optiker være et godt råd. Mannen trenger i alle fall å forbedre sitt eget gangsyn.

Slik stoppes debatten

Israels krigføring mot palestinerne viser nok en gang hvor handlingslammet verdenssamfunnet er i forhold til landets bruk av militærmakt mot et folk som i over 60 år har levd på nåde som flyktninger og bombemål. Ingen benekter Israels rett til å forsvare seg, men å skyte spurv med kanoner er ikke forsvar. Israel som er en av verdens mektigste militærmakter, viser ingen nåde og angriper sivilemål med begrunnelsen om at Hamas skal tvinges i kne. Resultatet er at over 1000 mennesker, langt de fleste uskyldige kvinner og barn, blir offer i dette blodbadet som bare forsvares av kristenfundamentalister og folk på høyresida i norsk politikk.

Dessverre opplever vi nok en gang at folk som tar til motmæle mot den israelske okkupasjonen og militærbruken landet med jevne mellomrom setter i verk, stemples som antisemitter og jødehatere. Det har så langt vist seg umulig å kritisere militærmaktas herjinger uten å falle i unåde. Som redaktør i Hamar Arbeiderblad havnet jeg på hatlista til sionistene, og ble stadig vekk forsøkt brakt til taushet og tilsendt hatbrev på grunn av mine ledere som tok avstand fra Israels herjinger. Mitt enkle spørsmål som utløste vreden, var hvordan det var mulig at en stat som huset et folk som ble grusomt rammet under den 2. verdenskrig, kunne tillate seg å ta i bruk vold og drepe uskyldige mennesker nærmest på samme måte som deres eget folk hadde blitt det. Jeg skjønner det fortsatt ikke.
Nå er det Kåre Willoch som har blitt forsøkt presset til taushet, og kalt jødehater. Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig for jøder å akseptere Willochs rettmessige kritikk av staten Israels brutale framferd og opptreden mot det palestinske stat. Men det er definitivt meningsløst og et forsøk på splitt og hersk å stemple Willoch som jødehater. Det er trist at vi i 2009 ikke skal kunne kritisere Israel uten å få rasiststemplet i panna. At israels eget folk ikke ser galskapen som skjer i Gaza er faktisk oppsiktsvekkende, men verre er det at folket bruker simple metoder for å unngå kritikk.

Tilbake i livet

For vel fire år siden år siden valgte jeg å hoppe av som sjefsredaktør i Hamar Arbeiderblad. Jeg var utbrent og sliten etter å ha stått på i flere år. Jeg skal heller ikke lengere underslå at jeg slet med en direktør som elsket rollen som SJEF, og manglet evne til å lytte og samarbeide. Det var nok den viktigste årsaken til at jeg valgte å bryte opp.

Tida etter at jeg gikk av, ble tung; svært tung. Jeg slet med troen på at jeg var istand til å yte noe som helst, og isolerte meg. jeg følte at livet mitt på mange måter var rasert. Men når det var som svartest fikk jeg en utfordring; en god venn av meg hentet med til en barneverninstitusjon han ledet. I dag kan jeg si at det er det smarteste valget jeg har gjort, og jeg er min gode venn og sjef Erling Segelstad evig takknemlig for at han kunne bruke meg.

Min lønn er mer enn halvert, men jeg har fått oppleve så mye positivt: Jeg har fått nye utfordringer og blitt utfordret på holdninger og handlinger. Jeg har fått tilbake evnen til å være menneske. Som mediemann gjennom nesten 30 år hadde jeg skapt meg en distanse til følelseslivet og evne til emosjonell tenkning jeg først nå vet at jeg savnet. På Fagertun Hybelhus har jeg funnet verdier og mennesker som hver dag beriker mitt liv. Jeg har ikke minst fått møte ungdom som ikke har fått utdelt toppkortene i livsspillet, men som hver dag har vist meg, og viser meg, hvilke utrolig flotte mennesker de er, og hvilke ressurs de er. Ungdommene har gitt meg troen på og nødvendigheten av å gå i seg sjøl og utfordre egne holdninger. Det har vært en lærerik prosess. Dessverre forbindes fortsatt barn som får omsorg av barnevernet, med begrepet problembarn. Det er de definitivt ikke. Det er flotte ungdommer, og de er som all annen ungdom. De har de samme behov, de samme ønsker og drømmer. "Mine ungdommer" har bare ikke fått de muligheter de fleste andre får. Jeg er stolt å få lov til å være sammen med dem.

Som mediemenneske og ikke minst som redaktør hadde jeg muligheten til å mene noe hver eneste dag. Jeg kunne kommentere og utfordre. Det har jeg savnet, og denne bloggen er en fin sjanse til igjen å få bidra i debatten. Jeg er glad for alle innspill jeg får, og håper at noe av det jeg skriver, kan ha interesse for leserne.