Jeg har bare ventet på den; dagen da offentligheten skulle bli kjent med at nok en stor norsk reform var iferd med å bli kjørt i grøfta. NAV-reformen som skulle lyse som et fyrtårn i den norske velferdsstaten, har blitt påført en blåveis av sjelden godt merke og ligger nede for telling. Folk sitter i uker og måneder og venter på ytelser som ikke kommer fordi NAV ikke har kapasitet til å gjøre den jobben politikerne drømte at de skulle gjøre. Og det er ikke NAV-ansattes feil. De aller fleste av dem gjør en solid jobb, men som Per Borthen så treffende sa om å bære staur; det er ikke lett. Det skal mer enn en snåsamann til for å helbrede de skavanker som NAV idag tar seg fram med. Det skal et mirakel til om reformen skal berges, og mirakler skjer kun i fotball med professor Olsen som healer.
Det som er overraskende i denne saken, er ikke at NAV har kræsjet, men at politikerne ikke har skjønt det. Da reformen ble lansert var det ikke måte på hvor genial og skinnende det hele framsto. Men jeg har forlengst formulert min egen lov om norsk reformer; de begrunnes med at ønsket om å skape bedre tjenenester for folk, mens målet er å spare penger. Det er kun politikerne som vet at det går ikke an å drømme om å kjøpe seg en Porsche når lommebok knapt holder til en SAAB 1996 modell. Skjønt penger har regjeringen brukt på reformen, men ikke til å gi publikum et bedre tilbud, men til å betale konsulentregninger. 100-vis av millioner har gått til å betale for intetsigende plansjer, powerpoint-presentasjoner og vyer så totalt meningsløse at de kun kan være skapt av folk som holder til i eventyrslottet. Ønsker du deg ei helg med hoderisting og magesår, gå inn og studer organisasjonsmodellen som disse plansjedyrkerne har fått gjennomslag for. Før kunne du gå på trygdekontoret å få hjelp, idag finner du ikke vedkommende som er saksbehandleren din på annet enn et organsisasjonsskart. Du trenger muligens også et norgeskart!For har du krav på uførepensjon etter å ha slitt ut ryggen din med tunge løft i Hammerfest, kan du muligens finne saken din i Harstad om du er heldig. Men ikke flytt dit! Saken er trolig i Vadsø lenge før flyttebilen din er i Harstad. Man må være konsulent i millionklassen for å skape det organisatoriske makkverket NAV har blitt. Så derfor er min oppfordring; ikke skyt saksbehandleren i Hammerfest, sikt deg inn på ministeren. Og han har nok allerede skjønt at det er skuddpremie på ham. Som alle elger gjør før jakta starter, de forsvinner til skogs. I flere dager har Dag Terje Andersen gjort som gutta, forsvunnet på skauen. Da han fredag masjerte inn i offentligheten igjen var det ikke i en seiersmarsj opp Karl Johan, men rett i studio til en Steinfeld i Dagsnytt 18 som ikke trengte mange sekundene før ministeren fikk en sekser i stamming og bortforklaringer. Kanskje burde ministeren lagt veien fra radiostudioet til fjernsynsarkivet og bedt om kassetten med Wesensteen og Supperådet. Over 30 år etter at sketsjen ble laget, utspiller parallellen seg i Andersens direktorat. Jeg oppfordrer ham spesielt til å studere den utmerkede Heide-Steens innrømmelse om at Supperådet bare er noe tull og tøv. Og Wesensteen hadde ikke engang brukt millioner på konsulenter fra Soria Moria slott.
fredag 13. februar 2009
tirsdag 10. februar 2009
Nisselue og hijab
Tenk deg at du om ett år suser langs E6 over Sennalandet i Finnmark, glemmer farta og ved Okselv vinkes inn av en mann i politiets kjeledress, ikledd samelue. Du ville som mange andre tro at du var offer for et utdrikkingslag, ristet på hodet, vinket smilende og kjørt videre for så å bli innhentet av blålys nede i Repparfjorddalen, lagt i jern og hardt straffet. Du var ikke et offer verken for et utdrikkingslag eller andre lystige lag. Du hadde bare møtt den nye politiske ideen om integrering og kulturellforståelse. Mannen som hadde til hensikt å gi deg bot og bedring for litt tung fot på gasspedalen var helt edru. Han var en lykkelig samisk UP-betjent som hadde strukket ut lovens lange arm og med politisk forståelse og aksept iført seg sitt kulturelle hodeplagg.
Vi er ganske merkelige her til lands, på alle mulige måter. Ikledd nisselue er vi ofte oss sjøl nok, og når vi klarer å ta lua av oss, tåler vi ikke å få luftet hodet i mange minutter før vi rammes av manglende evne til kritisk tenkning og logiske slutninger. I årevis har politiske myndigheter forsøkte å lukke grensene for folk som fullt forståelig har søkt seg til våre honningkrukker, men vi har ikke vært særlig villige til å dele godene. Når vi endelig har bestemt oss for å være åpne og vennlige mot folk som kommer til landet der baconfettet glinser rundt munnvikene, så ender vår gjestfrihet og åpenhet nærmest i det absurde.
Debatten om hijab i politiet er et typisk eksempel på vår dumskap i møte med andre kulturer. Jeg har alldeles ikke mot noe imot hijabkledde kvinner eller turbankledde menn, men dersom noen tror at å tillate hijab i politiet skal bidra til en slags anerkjennelse av våre nye landsmenn, mer integrering og økt forståelse så er det dessverre nok et politisk innspill foretatt i en slags fremmedkulturell rus, som er iferd med å ende i skikkelig politisk bakrus.
Debatten om hijab handler ikke om fremmedkulturell aksept eller intergrering. Det handler om politikere langt ute på vidda, og åpner de øynene der, og tilfeldigvis skulle være i nærheten av et samisk miljø, vil de se kulturelle hodeplagg som har lyst mot dem på prospektkort i tierevis av år. Samelua er en vesentlig del av den samiske kleskulturen, og det ville være like vanvittig å åpne for bruk av den i politiet, som å åpne for bruk av hijab. Men den argumentasjonen som politikerne har lagt for dagen i denne saken, åpner nettopp for at også den samiske lua må bli akspetert som korrekt antrekk i politiet. Og tro meg, kravet om at samiske lensmannsbetjenter også må få bære sitt tradisjonelle hodeplagg, kommer om det ikke allerede har gjort det. Og det skulle da også bare mangle om ikke samene skulle gis den samme mulighet.
Man må nærmest være politiker på høyt nivå her til lands for ikke å se at hijabdiskusjonen har mistet enhver rot i realitetene. At politikerne enn si Justisministeren ikke skjønner det, er fullstendig uforståelig, og bidrar ikke nettopp til å rive ned mytene om en regjering betalt av norske standupkomikere. Regjeringen har argumentert både for og mot at hijaben skal ses på som et religiøst uttrykk, og har trukket fram det kulturelle perspektivet, men det gjør ikke forslaget hverken mer spiselig eller forståelig. Det er faktisk ganske oppsiktsvekkende at politikere på dette nivået som jo skulle være utstyrt med et bra intellekt, ikke har forstått hva en uniform er, og hvor viktig det er at politiet er hevet både over religiøse, politiske og kulturelle uttrykk. Og det er trolig det de har gjort siden Storberget igår begynte en krypende gang mot nærmeste skammekrok. Får håpe at han når fram dit, og beklager sin synd for å unngå at vi ikke trenger kart for å kjøre gjennom Norge, det holder med å titte inn i politibilen. Du vet du er i Alvdal når politimannen har på seg Østerdalslua!
Vi er ganske merkelige her til lands, på alle mulige måter. Ikledd nisselue er vi ofte oss sjøl nok, og når vi klarer å ta lua av oss, tåler vi ikke å få luftet hodet i mange minutter før vi rammes av manglende evne til kritisk tenkning og logiske slutninger. I årevis har politiske myndigheter forsøkte å lukke grensene for folk som fullt forståelig har søkt seg til våre honningkrukker, men vi har ikke vært særlig villige til å dele godene. Når vi endelig har bestemt oss for å være åpne og vennlige mot folk som kommer til landet der baconfettet glinser rundt munnvikene, så ender vår gjestfrihet og åpenhet nærmest i det absurde.
Debatten om hijab i politiet er et typisk eksempel på vår dumskap i møte med andre kulturer. Jeg har alldeles ikke mot noe imot hijabkledde kvinner eller turbankledde menn, men dersom noen tror at å tillate hijab i politiet skal bidra til en slags anerkjennelse av våre nye landsmenn, mer integrering og økt forståelse så er det dessverre nok et politisk innspill foretatt i en slags fremmedkulturell rus, som er iferd med å ende i skikkelig politisk bakrus.
Debatten om hijab handler ikke om fremmedkulturell aksept eller intergrering. Det handler om politikere langt ute på vidda, og åpner de øynene der, og tilfeldigvis skulle være i nærheten av et samisk miljø, vil de se kulturelle hodeplagg som har lyst mot dem på prospektkort i tierevis av år. Samelua er en vesentlig del av den samiske kleskulturen, og det ville være like vanvittig å åpne for bruk av den i politiet, som å åpne for bruk av hijab. Men den argumentasjonen som politikerne har lagt for dagen i denne saken, åpner nettopp for at også den samiske lua må bli akspetert som korrekt antrekk i politiet. Og tro meg, kravet om at samiske lensmannsbetjenter også må få bære sitt tradisjonelle hodeplagg, kommer om det ikke allerede har gjort det. Og det skulle da også bare mangle om ikke samene skulle gis den samme mulighet.
Man må nærmest være politiker på høyt nivå her til lands for ikke å se at hijabdiskusjonen har mistet enhver rot i realitetene. At politikerne enn si Justisministeren ikke skjønner det, er fullstendig uforståelig, og bidrar ikke nettopp til å rive ned mytene om en regjering betalt av norske standupkomikere. Regjeringen har argumentert både for og mot at hijaben skal ses på som et religiøst uttrykk, og har trukket fram det kulturelle perspektivet, men det gjør ikke forslaget hverken mer spiselig eller forståelig. Det er faktisk ganske oppsiktsvekkende at politikere på dette nivået som jo skulle være utstyrt med et bra intellekt, ikke har forstått hva en uniform er, og hvor viktig det er at politiet er hevet både over religiøse, politiske og kulturelle uttrykk. Og det er trolig det de har gjort siden Storberget igår begynte en krypende gang mot nærmeste skammekrok. Får håpe at han når fram dit, og beklager sin synd for å unngå at vi ikke trenger kart for å kjøre gjennom Norge, det holder med å titte inn i politibilen. Du vet du er i Alvdal når politimannen har på seg Østerdalslua!
mandag 9. februar 2009
Hønekommunikasjon i NAV
Arbeidsledigheten er i ferd med å vokse, og regjeringa gir bort den ene pakken etter den andre til banker og næringsliv som i gode tider forbanner alt som heter statlig styring, men som ikke eier magemål når staten skal bla opp millioner for å redde kapitalen ut av det uføret den sjøl har satt seg i. Jeg sier som finnmarkingen som etter å ha fått kaffebesøk av statsminister Einar Gerhardens like etter krigen; han staten han e en grei kar!
Kreativitet og verdiskapning er stikkord i det som noen kaller en finanskrise , en krise som er skapt av pengeflyttere i USA som har drevet butikk etter Donald Duck-prinsippet; minst mulig arbeid, flest mulig ord og en salig tanke til Onkel Skrue.
Ropet fra regjeringskorridorene om at jobb nr 1 er å skape nye arbeidsplasser gjaller nå over landet. Og ropet har nådd NAV - en etat der kreativiteten nok ikke har de beste vekstvilkår. Mandag kunne VG melde om at det nå er mulig å få dekket attføringskurs i dyrekommunikasjon. Du kan få penger for å lære å prate med papegøya di eller lese tankene til skilpadde din.! Eller mer riktig; naboens ! Han kan du nemlig kreve penger av om du slår av en prat med bikkja hans og finner ut at den kun tenker på hyrdestunder med hobikkjer som flyr forbi på veien. Og kan du tjene penger på tankelesinga di har du jo skapt deg en jobb og et inntektsgrunnlag. Donald Duck-økonomien var likevel ikke død!
Jeg har i hele dag slitt med dette tilbudet NAV nå kan støtte, og er usikker på hva jeg mener om det; skal jeg slakte det eller ta det alvorlig. Jeg gjør det siste. Når NAV for en gang skyld har kommet på noe vi kan le hjertelig av, er det så oppsiktvekkende at det er all grunn til å rope hurra. En god latter forlenger i alle fall livet skal vi tro sosialmedisinerne. Jeg har også i løpet av dagen bestemt meg for å komme meg inn et slikt "lesetankerhosdyr-kurs"! Av og til må eg snakke med NAV - ansatte, og det har ikke vært like lett å forstå tankegangen der i gården! Fungerer kurset på dyr, fungerer det sikkert på NAV-ansatte også. Og minnes jeg ikke feil utbrøt jeg "hønsehjerne" siste jeg forsøkte å få et offisielt svar fra en NAV-ansatt. NAVs nye tilbud er nok mer genialt enn de sjøl antakelig vet!
Kreativitet og verdiskapning er stikkord i det som noen kaller en finanskrise , en krise som er skapt av pengeflyttere i USA som har drevet butikk etter Donald Duck-prinsippet; minst mulig arbeid, flest mulig ord og en salig tanke til Onkel Skrue.
Ropet fra regjeringskorridorene om at jobb nr 1 er å skape nye arbeidsplasser gjaller nå over landet. Og ropet har nådd NAV - en etat der kreativiteten nok ikke har de beste vekstvilkår. Mandag kunne VG melde om at det nå er mulig å få dekket attføringskurs i dyrekommunikasjon. Du kan få penger for å lære å prate med papegøya di eller lese tankene til skilpadde din.! Eller mer riktig; naboens ! Han kan du nemlig kreve penger av om du slår av en prat med bikkja hans og finner ut at den kun tenker på hyrdestunder med hobikkjer som flyr forbi på veien. Og kan du tjene penger på tankelesinga di har du jo skapt deg en jobb og et inntektsgrunnlag. Donald Duck-økonomien var likevel ikke død!
Jeg har i hele dag slitt med dette tilbudet NAV nå kan støtte, og er usikker på hva jeg mener om det; skal jeg slakte det eller ta det alvorlig. Jeg gjør det siste. Når NAV for en gang skyld har kommet på noe vi kan le hjertelig av, er det så oppsiktvekkende at det er all grunn til å rope hurra. En god latter forlenger i alle fall livet skal vi tro sosialmedisinerne. Jeg har også i løpet av dagen bestemt meg for å komme meg inn et slikt "lesetankerhosdyr-kurs"! Av og til må eg snakke med NAV - ansatte, og det har ikke vært like lett å forstå tankegangen der i gården! Fungerer kurset på dyr, fungerer det sikkert på NAV-ansatte også. Og minnes jeg ikke feil utbrøt jeg "hønsehjerne" siste jeg forsøkte å få et offisielt svar fra en NAV-ansatt. NAVs nye tilbud er nok mer genialt enn de sjøl antakelig vet!
lørdag 7. februar 2009
Politisk humor
Radioprogrammet som i årevis har levert norges beste politiske humor "Hallo i Uken", går snart over i historien. Det kommer til å bli sterkt savnet for sin evne til å ta poengene. Men som alltid; virkeligheten kan av og til overgå fantasien. Bidraget fra regjeringen denne uken kunne neppe blitt kopiert av kreative sketsjskribenter. Hele uka har Stoltenberg & CO virkelig levert komikk av stor nasjonal klasse. I beste samarbeidsånd har de tre samarbeidende partier også delt på ansvar for servering av latterbombene. Det triste er at det er landets fremste politiske lederskap som har stått for komikken og bidratt til nasjonal hoderysting..
Uka var knapt startet da SV kjempet seg fram med sketsjen om skolemat. Mens partiet i siste valgkamp sprang rundt med menyer bestående av fisk og fugl, og solgte harskt flesk, har realiteten etterhvert innhentet lommeboka. Det er ikke bare å spise på Bagatell når budsjettet bare dekker en kebab på kiosken. Det kan fort ende i oppvasken, og det er vel der SV burde befunnet seg. Men mat "skar'em" ha i SV. Nå satses det på brød. Etter det jeg vet har Rema en kneip til 5 kroner, og sender de rektorene rundt på tilbud i butikkene kan dette fort ende med et skolemåltid på sparebluss. Om da ikke partiet har en jesus i sin midte som kan mette hele skolen med litt fisk og brød. Men mot har de virkelig i Kristins parti; det er få andre partier som hadde tørt å snakke om skolemat etter å ha fått svidd grytene så til de grader som SV fikk sist de beveget seg inn på skolekjøkkenet. Joda, jeg vet det; det er forskjell på mot og dumdristighet. Det er nok til liten trøst for SV at forslaget om skolematen faktisk er et glimrende, men det bør bare ikke fremmes av dem! Da blir det bare komisk.
Komisk har det også vært å se hvordan Senterpartiet har levert bidrag til Ukas Hallo i Uken. Det endte med magaplask da partileder Navarsete satt seg på sine regjeringskolleger for å forsvare det ultrareaksjonære kristen-Norge og kjempet fram en lov som tok kvelertak på ytringsfriheten og som ville fått Burmas ledere til å framstå som norgesvenner om det hadde blitt vedtatt. Vi skal aldri glemme fryden som lyste ut av SP-lederens øyne da hun stolt fortalte det norske folk i samtlige TV-kanaler hvordan hun hadde presset sine regjeringskolleger fra AP og SV til å godta partiets holdning til innskrenkning i ytringsfriheten. For Navarsetes del var det nok godt at det ikke var noen kameraer tilstede da hun på radio fortalte om at både hun og partiet hadde skjemt seg bort, og beklaget at hun hadde kjempet for ideer få andre land i verden ville finne på å drøfte seriøst. Dumt at hun ikke hadde det skjønt det tidligere for da kunne hun unngått å la statsministeren framstå som Komiske Ali da han innkalte til pressekonferanse for å glede seg sammen med Senterpartiet over deres vilje til å knuse ytringsfriheten. Den mannen må snart få seg bedre rådgivere! Han klarte det kunststykke å forsvare lovutkastet!!! Da hadde landets redaktører, samtlige aviser, partifolk i alle leirer og selv enkelte kristenfundamentalister i mange dager sagt at SP truet ytringsfriheten med sitt hardkjør. Å se statsministeren var som å se kamerat Ali benekte at amerikanske styrker var i nærheten av Bagdad samtidig som rakettene og bombene lyste om himmelen bak ham.
Lykken for den rødgrønne alliansen er at den har en opposisjon som i lange perioder er like komisk i sin jakt på viltet fra Soria Moria. Anført av en Jensen som må være norges mest lettskremte og rystes og sjokkeres fem seks ganger hver eneste dag, en Solberg som har fått hakk i skatteplata, en Sponheim som finner det meste underlig og en Høybråten som trenger hjelp fra høyere makter for å ha et budskap, har selv en regjering som kunne fått komikerprisen, ingen politisk konkurranse. Men komikken må de jobbe hardt med; det står fire i kø for å overta tronen.
Uka var knapt startet da SV kjempet seg fram med sketsjen om skolemat. Mens partiet i siste valgkamp sprang rundt med menyer bestående av fisk og fugl, og solgte harskt flesk, har realiteten etterhvert innhentet lommeboka. Det er ikke bare å spise på Bagatell når budsjettet bare dekker en kebab på kiosken. Det kan fort ende i oppvasken, og det er vel der SV burde befunnet seg. Men mat "skar'em" ha i SV. Nå satses det på brød. Etter det jeg vet har Rema en kneip til 5 kroner, og sender de rektorene rundt på tilbud i butikkene kan dette fort ende med et skolemåltid på sparebluss. Om da ikke partiet har en jesus i sin midte som kan mette hele skolen med litt fisk og brød. Men mot har de virkelig i Kristins parti; det er få andre partier som hadde tørt å snakke om skolemat etter å ha fått svidd grytene så til de grader som SV fikk sist de beveget seg inn på skolekjøkkenet. Joda, jeg vet det; det er forskjell på mot og dumdristighet. Det er nok til liten trøst for SV at forslaget om skolematen faktisk er et glimrende, men det bør bare ikke fremmes av dem! Da blir det bare komisk.
Komisk har det også vært å se hvordan Senterpartiet har levert bidrag til Ukas Hallo i Uken. Det endte med magaplask da partileder Navarsete satt seg på sine regjeringskolleger for å forsvare det ultrareaksjonære kristen-Norge og kjempet fram en lov som tok kvelertak på ytringsfriheten og som ville fått Burmas ledere til å framstå som norgesvenner om det hadde blitt vedtatt. Vi skal aldri glemme fryden som lyste ut av SP-lederens øyne da hun stolt fortalte det norske folk i samtlige TV-kanaler hvordan hun hadde presset sine regjeringskolleger fra AP og SV til å godta partiets holdning til innskrenkning i ytringsfriheten. For Navarsetes del var det nok godt at det ikke var noen kameraer tilstede da hun på radio fortalte om at både hun og partiet hadde skjemt seg bort, og beklaget at hun hadde kjempet for ideer få andre land i verden ville finne på å drøfte seriøst. Dumt at hun ikke hadde det skjønt det tidligere for da kunne hun unngått å la statsministeren framstå som Komiske Ali da han innkalte til pressekonferanse for å glede seg sammen med Senterpartiet over deres vilje til å knuse ytringsfriheten. Den mannen må snart få seg bedre rådgivere! Han klarte det kunststykke å forsvare lovutkastet!!! Da hadde landets redaktører, samtlige aviser, partifolk i alle leirer og selv enkelte kristenfundamentalister i mange dager sagt at SP truet ytringsfriheten med sitt hardkjør. Å se statsministeren var som å se kamerat Ali benekte at amerikanske styrker var i nærheten av Bagdad samtidig som rakettene og bombene lyste om himmelen bak ham.
Lykken for den rødgrønne alliansen er at den har en opposisjon som i lange perioder er like komisk i sin jakt på viltet fra Soria Moria. Anført av en Jensen som må være norges mest lettskremte og rystes og sjokkeres fem seks ganger hver eneste dag, en Solberg som har fått hakk i skatteplata, en Sponheim som finner det meste underlig og en Høybråten som trenger hjelp fra høyere makter for å ha et budskap, har selv en regjering som kunne fått komikerprisen, ingen politisk konkurranse. Men komikken må de jobbe hardt med; det står fire i kø for å overta tronen.
fredag 6. februar 2009
Politiet satt i vanry
Da sogningen Arne Johannessen ble valgt til leder av politiforbundet var jeg en av svært mange som så for seg en fagforeningsleder som ville øke politiets aktelse, lønn og verdighet. Gjennom media hadde han framstått som avbalansert og klok. Han taklet på en utmerket måte de skrevne og uskrevne regler for medieopptreden. Men mannen har til fulle vist oss at uttrykket " skinnet kan bedra" har stor gyldighet.
I dag er nemlig det meste snudd fullstendig på hodet. Politiet ligger nede for telling. Hadde Arne Johannessen vært fotballspiller ville han forlengst ha blitt forvist til tribunen anklaget og dømt, ikke bare for grisete spill, kjeftbruk på dommeren og håning av publikum, men for å ha satt hele fotballen i vanry. Det er nemlig det han har klart iløpet av sin tid som leder for landets politifolk; å sende respekten og troverdigheten til politiet langt under støvlene. Det er selvfølgelig alvorlig for en etat som lever nettopp av sin respekt og troverdighet.
Det er på mange måter ufattelig at mannen har fått lov av sine medlemmer til å bedrive fagforeningskamp etter løsgjengerloven. Kunne ikke noen ha hvisket mannen noen gode råd i øret; ikke minst bedt ham se på den lønnskampen som flygelederne for få år siden bedrev, og som gjorde yrkesgruppa til landets mest upopulære. Hadde han stått i ei kø på Gardermoen da sykmeldingene lå som ei tåke over flyplassen, hadde han neppe valgt å bruke akkurat samme taktikk, om han da har evnen til å være litt sjølkritisk. Det er vi ikke lenger sikker på at han har.
Vi kjenner mange flotte politifolk som hver dag gjør en glimrende jobb og løser svært mange ulike og vanskelige oppgaver. Det er trist at det er dem og publikum som blir taperne i en kamp det er svært vanskelige å se helt motivet for hos politilederen. Han slår alle veier, også internt. Hvem som rammes av slagene hans, varierer fra dag til dag. Er det ikke justisministeren så er det politidirektøren, politikerne eller kolleger. Det eneste han har oppnådd er å få publikum til å riste på hodet, og det skyldes ikke hans slag, men hans manglende evne til å forstå hvor galt dette nå har gått for den standen han skulle lede til gull og grønne skoger, men som nå står i skammekroken. Kankje burde han oppsøke flygelederne, ikke for å lære, men for å spørre om flyværet hjem til Sogndal. Akkurat nå er det nok bedre for ham å fange skurker som lensmann i hjemkommunen enn å forbli fagforeningsskurk i Oslo.
I dag er nemlig det meste snudd fullstendig på hodet. Politiet ligger nede for telling. Hadde Arne Johannessen vært fotballspiller ville han forlengst ha blitt forvist til tribunen anklaget og dømt, ikke bare for grisete spill, kjeftbruk på dommeren og håning av publikum, men for å ha satt hele fotballen i vanry. Det er nemlig det han har klart iløpet av sin tid som leder for landets politifolk; å sende respekten og troverdigheten til politiet langt under støvlene. Det er selvfølgelig alvorlig for en etat som lever nettopp av sin respekt og troverdighet.
Det er på mange måter ufattelig at mannen har fått lov av sine medlemmer til å bedrive fagforeningskamp etter løsgjengerloven. Kunne ikke noen ha hvisket mannen noen gode råd i øret; ikke minst bedt ham se på den lønnskampen som flygelederne for få år siden bedrev, og som gjorde yrkesgruppa til landets mest upopulære. Hadde han stått i ei kø på Gardermoen da sykmeldingene lå som ei tåke over flyplassen, hadde han neppe valgt å bruke akkurat samme taktikk, om han da har evnen til å være litt sjølkritisk. Det er vi ikke lenger sikker på at han har.
Vi kjenner mange flotte politifolk som hver dag gjør en glimrende jobb og løser svært mange ulike og vanskelige oppgaver. Det er trist at det er dem og publikum som blir taperne i en kamp det er svært vanskelige å se helt motivet for hos politilederen. Han slår alle veier, også internt. Hvem som rammes av slagene hans, varierer fra dag til dag. Er det ikke justisministeren så er det politidirektøren, politikerne eller kolleger. Det eneste han har oppnådd er å få publikum til å riste på hodet, og det skyldes ikke hans slag, men hans manglende evne til å forstå hvor galt dette nå har gått for den standen han skulle lede til gull og grønne skoger, men som nå står i skammekroken. Kankje burde han oppsøke flygelederne, ikke for å lære, men for å spørre om flyværet hjem til Sogndal. Akkurat nå er det nok bedre for ham å fange skurker som lensmann i hjemkommunen enn å forbli fagforeningsskurk i Oslo.
søndag 1. februar 2009
Privatisert familie - kommersialisert omsorg
Dette er en artikkel jeg skrev for ett år siden, men synes den er like aktuell idag som da jeg skrev den.:
Det vakte ikke overraskende betydelig oppsikt da en representant for Fremskrittspartiet i Stortinget forleden antydet at lange opphold i barnehagene kan være en av årsakene til økningen i antall barn og unge som barnevernet må overta omsorgen for. Det beste som kan sies om utspillet er at vedkommende faktisk interesserer seg for økningen i antall barnevernsbarn. Dessverre blir den politiske debatt en debatt for eller imot barnehager, og svært lite et ønske om å se alvoret i det faktum at flere foreldre mister sin omsorgsevne og trenger hjelp til å oppdra sine barn.
Barn og unges oppvekstvilkår er viktig, og det er nødvendig å bruke mye ressurser, både økonomiske og forskningsmessige for å avdekke det faktum at familiens evne til omsorg for egne barn ser ut til å bli stadig svakere; i alle fall om veksten i antall barnevernsbarn er en målstokk. Og det mener vi faktisk at den er.
Gro Harlem Brundtlands ord om at ”alt henger sammen med alt”, har blitt brukt og misbrukt i alle år etter at utsagnet kom. For norske politikere burde utsagnet definitivt bli en læresetning fordi den grenseoverskridende tenkningen i Norge på alle områder stort sett er fraværende. Det eksisterer en sektortenkning som ikke bare gir dårligere resultater, men mangel på evne til å se sammenhenger med andre sektorer og tenke helhet, påfører samfunnet enorme ekstraomkostninger, ikke bare i form av økonomiske tap, men også menneskelige problemer. Ett av de områder som har fått lov til å leve sitt eget, avgrensede liv, er familiepolitikken. Politikerne
konkurrerer om å ha den beste politikken på området. Problemet er at ingen makter å se at familien ikke er en isolert øy, men en del av de rådende ideologier og derfor et speilbilde av det som forøvrig skjer i Norge.
Man kan utbetale så mye i kontantstøtte man bare vil, skaffe så mange barnehageplasser som det er mulig å bygge, man kan gi så mye permisjoner man vil og likevel komme til kort. Det er ikke mangel på muligheter som er familiens problem. Vi har utviklet en familiestruktur der enkeltmedlemmers liv er privatisert og omsorgen i familien er kommersialisert. Vi har etter hvert fått en økonomisk evne hinsides det nødvendige og alle tenkelige muligheter til å gi våre barn og unge nødvendig omsorg og kjærlighet. Likevel ser vi at tradisjonelle strukturer ødelegges og går i oppløsning
Det er et paradoks. Samtidig som tida vi bruker på arbeid blir stadig kortere, og det økonomiske fundamentet for å kunne gi barn en trygg oppvekst, omsorg og kjærlighet, blir stadig bedre, så øker antall bekymringsmeldinger til barnevernet. Kapasiteten på offentlige og private barneverninstitusjoner er sprengt, og mange unge som har behov for å få en ny omsorgssituasjon, må finne seg i at det ikke finnes noe tilbud. Altså i en tid der vi har fått mer penger, mer fritid, altså tid til å være sammen og dyrke familiens kjerneverdier, så ser vi at stadig trenger offentlig hjelp for å ta vare på sine barn.
Ofte blir ustabil en familiesituasjon med bl.a. samlivsbrudd, nye foreldre relasjoner og rusmisbruk brukt som hovedforklaring på økningen av antall unge i barnevernet. Disse forhold er helt klart viktige i mange av de tilfeller barnevernet møter. Det er imidlertid også slik at utviklingen ikke kun rammer familier som er gått eller i ferd med å gå i oppløsning. Stadig flere såkalte ”normalfamilier” opplever at de ikke strekker til som oppvekstbase for sitt barn. For de aller fleste av dem er barnevernet den løsningen de minst ønsker seg, og de bruker mange krefter på å slite med problemer som andre for lengst har gitt opp og overlatt til det offentlige å løse.
Tidligere brukte vi utsagnet ” det skjer selv i det beste familier” når familiens gutt eller jente brøt normene og skled ut i et uføre. Familien og foreldrene ble på denne måten fratatt ansvar for problemene fordi familien av folk flest ble ansett som ressurssterk, ofte knyttet opp mot økonomi og utdanning. At andre familier med færre økonomiske ressurser og lavere utdanning fikk unger som ikke var tilpasningsdyktig, ble derimot sett på som langt mer forståelig. Også i dag kommer de fleste barn som tas hånd om av barnevernet, fra hjem hvor økonomien er vanskelig og ressursene færre, men det er dermed ikke sagt at disse familiene er dårligere oppdragere enn de mer ressurssterke. Sistnevnte grupper kan i kraft av sin økonomi og status ”skjule” problemene lagt mer effektivt. Og det er ikke alltid til barnets beste. Når disse til slutt kaster inn håndkleet, er problemene så store og omfattende at de er vanskelige å løse.
Profesjonelle omsorgspersoner møter stadig oftere familier som er i bunnløs fortvilelse fordi barnevernet må ta hånd om deres barn. De klandrer seg selv, og grunner på hva som gjør at de ikke strakk til. De har jo gjort hva som sto i deres makt for å gi barna trygghet og omsorg. Dessverre ser tap av ære og en knust fasade ut til å være like vond som det faktum at deres barn lider.
I jakten på å finne forklaringer på hva som gikk galt i deres oppdragelse, er resultatet ofte at de ikke finner noen. De har gjort sitt ytterste. De har fulgt normene, de har stilt opp for sine barn og de har gitt dem et hjem der intet har manglet. De har ofte avgitt barna sine kjærlighetserklæringer og støttet dem. Men de har likevel ikke lyktes.
Kjernefamilien er et begrep som svært mange ser på som et familievern; en familiestruktur der det skapes samhold og lykke. Ikke minst har retten til egen bolig bidratt til å gi kjernefamilien muligheter og rom nok til å kunne fungere. Men kjernefamilien har forandret karakter og blitt en offer for en samfunnsutvikling der egotenkning og egen vinning, både materielt og immaterielt, er den viktigste drivkraft. I den situasjonen blir kjernefamilien et problem fordi den tilslører en virkelighet som burde skremme de fleste av oss. For samtidig som vi har bygd våre hjem, har vi også bygd et vern og stengt for innsyn. Hva som foregår i hver enkelt familie er godt bevarte hemmeligheter; på godt og vondt. Når en struktur lukkes for innsyn, reduseres også muligheten for kontroll, men ikke minst viktig; heller ikke nødvendige impulser for å skape omsorg og gode oppvekstvilkår når fram, fordi vi ikke lenger bryr oss og for all del ikke ønsker å trenge oss på, enten vi nå bare er naboer eller sitter med politisk makt.
Den samfunnspolitiske utviklinga med stadig større økonomisk privatisering og et økende personlig forbruk har endret vesentlige samlivsstrukturer. Mens kjernefamilien på 60-70- tallet faktisk var en gruppe som fungerte kollektivt, har privatiseringa, i både økonomisk og sosiologisk forstand, nådd familien og privatisert hvert medlem i den. Mor og far vet i liten grad hva ungene bedriver, og ungene har liten eller ingen oversikt over foreldrenes aktiviteter. Mor og far har sin jobber og sine aktiviteter. De forbeholder seg retten til å ha sine private domener og rom til selvutfoldelse/selvutvikling. Hva som skjer i de private familierom er godt bevarte hemmeligheter for de øvrige medlemmer i familien. Det siste som samlet familien var måltidene og TV-apparatet, men i dag spiser far med kolleger eller kunder, mor koser seg med sine venninner, mens ungene henger på Mac’ern. Og hvert enkelt medlem i familien har sitt eget TV-apparat eller sin egen PC.
Vi har etter hvert fått færre familiære fellesarenaer. Mens fellesskapet tidligere samlet familien om måltidet, og spisebordet var en arena for erfaringsformidling, er denne arenaen i ferd med å forsvinne fordi familien ikke fungerer som et fellesskap, men framstår en ren privatstruktur samlet under et felles tak og der hver enkelt er sin egen lykkes smed. Foreldre har etter hvert stadig mindre kontroll, oversikt og kommunikasjon med hverandre og sine barn fordi alle medlemmer i familien er opptatt av å konsumere fritidssysler, ikke alltid av et slag som gir noe tilbake til familien, men som i konsumeringsøyeblikket virker nødvendig og selvrealiserende. Når familien en sjelden gang makter å samle seg så skjer det foran TV med pizzaen der de elektroniske impulser er viktigere enn mellom-menneskelige. Det er slik vi ”koser” oss sammen, og det er dette vi tror er familielykke og fellesskap. Familierommet som var grunnlaget for kjærlighet og omsorg, og som var selve oppvekst og oppdragelsesfundamentet, er erstattet av private rom du ikke skal gå inn. Den dagen foreldre virkelig må inn i rommet, entrer de en arena der de mangler kontroll; de er fremmede inntrengere. Ofte er utviklingen kommet så langt at det ikke finnes muligheter for å gi korreksjon eller endre kurs. Da får man problemene. Svært ofte har barnas private rom vært for lenge private og så lenge stengt for innsyn at problemene ikke lenger lar seg løse innenfor familien. Og mange unge har forgjeves ønsket å dele sine opplevelser med sine foreldre, men tapt fordi foreldrene har vært for opptatt av selvrealsiering og konsumering av egne goder.
Vi kan også stadig oftere se at familiemedlemmers rett til å ha sitt private domene i familiestrukturen, også drives så langt at foreldre sklir ut og er utenfor både ektefelle og ungers kontroll og innsyn. Ungene blir løsgjengere i en familie som kun har navnet igjen av det som skulle være oppvekstbasen. I det private rommet som er svært ukontrollerbart, utvikles det negative kultur som ender med familiens totale sammenbrudd. Retten til å ha privatliv innen familie blir i sin ytterste konsekvens familiens oppløsning og ender for ofte med offentlig omsorgsovertakelse. At denne utviklingen har skjedd, og stadig skjer, skyldes ikke foreldres manglende evne til å se seg som omsorgspersoner og oppdragere, men er en del av en samfunnsutvikling der individet skal dyrkes framfor fellesskapet. Familien er ingen løsrevet bit av samfunnsutvikling, men kun et speilbilde av den.
Vi har de siste 20-30 årene hatt en økonomisk utvikling som er ganske enestående i verden. De fleste av oss har fått mulighet for å skaffe oss det meste av det vi ønsker oss, og vi kan forbruke ganske impulsivt. Vårt forbruk og vår konsumering av varer, tjenester og fornøyelser har selvfølgelig også i stor grad endret familien og redusert dens evne til å realisere andre verdier enn de rent materielle. I stadig økende grad ser vi at mellommenneskelighet, familiekjærlighet og omsorg er forvandlet fra felles- til individualisert konsum. Vår økonomiske velstand og vårt privatiserte samfunnssystem med stadige krav om selvrealisering og konsum av tjenester for denne selvrealsieringa, har gitt omsorgsbegrep i familien en ny og annerledes dimensjon. Vår forståelse av familielykke har fått en fysisk dimensjon som er sterkt knyttet opp mot hva vi kan forbruke av tjenester, opplevelser og varer. Og løsningene vi velger for å vise kjærlighet og omsorg er investerings- og konsumeringsrelatert. Der vi tidligere brukte familiebåndene og samværet til å vise omsorg, shopper vi i dag varer og tjenester og tror det er omsorg og kjærlighet vi gir hverandre. Og vi overfører voksenverdens jakt på materielle goder over på barna.
En god omsorg i familien har lite med materielle verdier å gjøre. Vi kan nok bruke barnets materielle velstand til å tro at vi har gitt barnet alt det trengte, men vi ser ofte at det ikke er hva som er konsumert som former mennesket. Vi opplever altfor ofte at foreldre i fortvilelse etter at de har gitt opp å takle sitt eget barn slår fast at de jo har stilt opp og gitt barnet alt det ba om. De tror oppriktig at de på denne måten har gitt omsorg. Men omsorg er ikke et sett av materielle verdier, men en ikke-materiell overføring av emosjoner, erfaringer og tilhørighet. Det ligger lite kjærlighet i å kjøpe det siste DVD-spillet til sitt barn, men bruker man veien fram mot kjøpet til å kommunisere sin omsorg, sin takknemlighet og glede over barnet kan materiellkonsumpsjon bli en del av arbeidet med å gi avkommet omsorg av ikke-materiell verdi. Det var langt lettere tidligere da familieøkonomien ikke ga anledning til en ”julehandel” flere ganger i måneden. Det tok tid å virkeliggjøre et ønske eller drøm, og i prosessen fram mot realisering avstedkom diskusjoner og samtaler som var viktig for barnets forståelse og evne til tilpasning. Veien fram mot målet var dekket med masse omsorg og kjærlighet som igjen var viktig i den personlighetsdanning ungene var i.
Vi hevder ikke at ikke-materiell omsorg gir barn som blir problemfrie, men vi tror det er viktig å bruke det spenningsfeltet som ligger før selve måloppfyllelsen til omsorgs- kommunikasjon. Da blir selve måloppfyllelsen en bekreftelse på de sterke bånd som knytter familien sammen.
Det ligger lite omsorg og kjærlighet i kredittkortet, men i prosessen før kredittkrotet berører betalingsterminalen finnes det muligheter til å vise nettopp det vi ser som en mangelvare i dagens familiestruktur, samværet og samtalen om verdier og valg.
Skal vi lykkes med å gi barna en oppvekst som er trygg og en basis for et verdig liv, må vi skape et samfunn der individet og individuelle løsninger ikke er det eneste rette, men hvor den kollektive ansvaret for alle framstår som idealet. En individualisert samfunnsutvikling skaper en egoisme som fratar barna retten til omsorg og kjærlighet.
Det vakte ikke overraskende betydelig oppsikt da en representant for Fremskrittspartiet i Stortinget forleden antydet at lange opphold i barnehagene kan være en av årsakene til økningen i antall barn og unge som barnevernet må overta omsorgen for. Det beste som kan sies om utspillet er at vedkommende faktisk interesserer seg for økningen i antall barnevernsbarn. Dessverre blir den politiske debatt en debatt for eller imot barnehager, og svært lite et ønske om å se alvoret i det faktum at flere foreldre mister sin omsorgsevne og trenger hjelp til å oppdra sine barn.
Barn og unges oppvekstvilkår er viktig, og det er nødvendig å bruke mye ressurser, både økonomiske og forskningsmessige for å avdekke det faktum at familiens evne til omsorg for egne barn ser ut til å bli stadig svakere; i alle fall om veksten i antall barnevernsbarn er en målstokk. Og det mener vi faktisk at den er.
Gro Harlem Brundtlands ord om at ”alt henger sammen med alt”, har blitt brukt og misbrukt i alle år etter at utsagnet kom. For norske politikere burde utsagnet definitivt bli en læresetning fordi den grenseoverskridende tenkningen i Norge på alle områder stort sett er fraværende. Det eksisterer en sektortenkning som ikke bare gir dårligere resultater, men mangel på evne til å se sammenhenger med andre sektorer og tenke helhet, påfører samfunnet enorme ekstraomkostninger, ikke bare i form av økonomiske tap, men også menneskelige problemer. Ett av de områder som har fått lov til å leve sitt eget, avgrensede liv, er familiepolitikken. Politikerne
konkurrerer om å ha den beste politikken på området. Problemet er at ingen makter å se at familien ikke er en isolert øy, men en del av de rådende ideologier og derfor et speilbilde av det som forøvrig skjer i Norge.
Man kan utbetale så mye i kontantstøtte man bare vil, skaffe så mange barnehageplasser som det er mulig å bygge, man kan gi så mye permisjoner man vil og likevel komme til kort. Det er ikke mangel på muligheter som er familiens problem. Vi har utviklet en familiestruktur der enkeltmedlemmers liv er privatisert og omsorgen i familien er kommersialisert. Vi har etter hvert fått en økonomisk evne hinsides det nødvendige og alle tenkelige muligheter til å gi våre barn og unge nødvendig omsorg og kjærlighet. Likevel ser vi at tradisjonelle strukturer ødelegges og går i oppløsning
Det er et paradoks. Samtidig som tida vi bruker på arbeid blir stadig kortere, og det økonomiske fundamentet for å kunne gi barn en trygg oppvekst, omsorg og kjærlighet, blir stadig bedre, så øker antall bekymringsmeldinger til barnevernet. Kapasiteten på offentlige og private barneverninstitusjoner er sprengt, og mange unge som har behov for å få en ny omsorgssituasjon, må finne seg i at det ikke finnes noe tilbud. Altså i en tid der vi har fått mer penger, mer fritid, altså tid til å være sammen og dyrke familiens kjerneverdier, så ser vi at stadig trenger offentlig hjelp for å ta vare på sine barn.
Ofte blir ustabil en familiesituasjon med bl.a. samlivsbrudd, nye foreldre relasjoner og rusmisbruk brukt som hovedforklaring på økningen av antall unge i barnevernet. Disse forhold er helt klart viktige i mange av de tilfeller barnevernet møter. Det er imidlertid også slik at utviklingen ikke kun rammer familier som er gått eller i ferd med å gå i oppløsning. Stadig flere såkalte ”normalfamilier” opplever at de ikke strekker til som oppvekstbase for sitt barn. For de aller fleste av dem er barnevernet den løsningen de minst ønsker seg, og de bruker mange krefter på å slite med problemer som andre for lengst har gitt opp og overlatt til det offentlige å løse.
Tidligere brukte vi utsagnet ” det skjer selv i det beste familier” når familiens gutt eller jente brøt normene og skled ut i et uføre. Familien og foreldrene ble på denne måten fratatt ansvar for problemene fordi familien av folk flest ble ansett som ressurssterk, ofte knyttet opp mot økonomi og utdanning. At andre familier med færre økonomiske ressurser og lavere utdanning fikk unger som ikke var tilpasningsdyktig, ble derimot sett på som langt mer forståelig. Også i dag kommer de fleste barn som tas hånd om av barnevernet, fra hjem hvor økonomien er vanskelig og ressursene færre, men det er dermed ikke sagt at disse familiene er dårligere oppdragere enn de mer ressurssterke. Sistnevnte grupper kan i kraft av sin økonomi og status ”skjule” problemene lagt mer effektivt. Og det er ikke alltid til barnets beste. Når disse til slutt kaster inn håndkleet, er problemene så store og omfattende at de er vanskelige å løse.
Profesjonelle omsorgspersoner møter stadig oftere familier som er i bunnløs fortvilelse fordi barnevernet må ta hånd om deres barn. De klandrer seg selv, og grunner på hva som gjør at de ikke strakk til. De har jo gjort hva som sto i deres makt for å gi barna trygghet og omsorg. Dessverre ser tap av ære og en knust fasade ut til å være like vond som det faktum at deres barn lider.
I jakten på å finne forklaringer på hva som gikk galt i deres oppdragelse, er resultatet ofte at de ikke finner noen. De har gjort sitt ytterste. De har fulgt normene, de har stilt opp for sine barn og de har gitt dem et hjem der intet har manglet. De har ofte avgitt barna sine kjærlighetserklæringer og støttet dem. Men de har likevel ikke lyktes.
Kjernefamilien er et begrep som svært mange ser på som et familievern; en familiestruktur der det skapes samhold og lykke. Ikke minst har retten til egen bolig bidratt til å gi kjernefamilien muligheter og rom nok til å kunne fungere. Men kjernefamilien har forandret karakter og blitt en offer for en samfunnsutvikling der egotenkning og egen vinning, både materielt og immaterielt, er den viktigste drivkraft. I den situasjonen blir kjernefamilien et problem fordi den tilslører en virkelighet som burde skremme de fleste av oss. For samtidig som vi har bygd våre hjem, har vi også bygd et vern og stengt for innsyn. Hva som foregår i hver enkelt familie er godt bevarte hemmeligheter; på godt og vondt. Når en struktur lukkes for innsyn, reduseres også muligheten for kontroll, men ikke minst viktig; heller ikke nødvendige impulser for å skape omsorg og gode oppvekstvilkår når fram, fordi vi ikke lenger bryr oss og for all del ikke ønsker å trenge oss på, enten vi nå bare er naboer eller sitter med politisk makt.
Den samfunnspolitiske utviklinga med stadig større økonomisk privatisering og et økende personlig forbruk har endret vesentlige samlivsstrukturer. Mens kjernefamilien på 60-70- tallet faktisk var en gruppe som fungerte kollektivt, har privatiseringa, i både økonomisk og sosiologisk forstand, nådd familien og privatisert hvert medlem i den. Mor og far vet i liten grad hva ungene bedriver, og ungene har liten eller ingen oversikt over foreldrenes aktiviteter. Mor og far har sin jobber og sine aktiviteter. De forbeholder seg retten til å ha sine private domener og rom til selvutfoldelse/selvutvikling. Hva som skjer i de private familierom er godt bevarte hemmeligheter for de øvrige medlemmer i familien. Det siste som samlet familien var måltidene og TV-apparatet, men i dag spiser far med kolleger eller kunder, mor koser seg med sine venninner, mens ungene henger på Mac’ern. Og hvert enkelt medlem i familien har sitt eget TV-apparat eller sin egen PC.
Vi har etter hvert fått færre familiære fellesarenaer. Mens fellesskapet tidligere samlet familien om måltidet, og spisebordet var en arena for erfaringsformidling, er denne arenaen i ferd med å forsvinne fordi familien ikke fungerer som et fellesskap, men framstår en ren privatstruktur samlet under et felles tak og der hver enkelt er sin egen lykkes smed. Foreldre har etter hvert stadig mindre kontroll, oversikt og kommunikasjon med hverandre og sine barn fordi alle medlemmer i familien er opptatt av å konsumere fritidssysler, ikke alltid av et slag som gir noe tilbake til familien, men som i konsumeringsøyeblikket virker nødvendig og selvrealiserende. Når familien en sjelden gang makter å samle seg så skjer det foran TV med pizzaen der de elektroniske impulser er viktigere enn mellom-menneskelige. Det er slik vi ”koser” oss sammen, og det er dette vi tror er familielykke og fellesskap. Familierommet som var grunnlaget for kjærlighet og omsorg, og som var selve oppvekst og oppdragelsesfundamentet, er erstattet av private rom du ikke skal gå inn. Den dagen foreldre virkelig må inn i rommet, entrer de en arena der de mangler kontroll; de er fremmede inntrengere. Ofte er utviklingen kommet så langt at det ikke finnes muligheter for å gi korreksjon eller endre kurs. Da får man problemene. Svært ofte har barnas private rom vært for lenge private og så lenge stengt for innsyn at problemene ikke lenger lar seg løse innenfor familien. Og mange unge har forgjeves ønsket å dele sine opplevelser med sine foreldre, men tapt fordi foreldrene har vært for opptatt av selvrealsiering og konsumering av egne goder.
Vi kan også stadig oftere se at familiemedlemmers rett til å ha sitt private domene i familiestrukturen, også drives så langt at foreldre sklir ut og er utenfor både ektefelle og ungers kontroll og innsyn. Ungene blir løsgjengere i en familie som kun har navnet igjen av det som skulle være oppvekstbasen. I det private rommet som er svært ukontrollerbart, utvikles det negative kultur som ender med familiens totale sammenbrudd. Retten til å ha privatliv innen familie blir i sin ytterste konsekvens familiens oppløsning og ender for ofte med offentlig omsorgsovertakelse. At denne utviklingen har skjedd, og stadig skjer, skyldes ikke foreldres manglende evne til å se seg som omsorgspersoner og oppdragere, men er en del av en samfunnsutvikling der individet skal dyrkes framfor fellesskapet. Familien er ingen løsrevet bit av samfunnsutvikling, men kun et speilbilde av den.
Vi har de siste 20-30 årene hatt en økonomisk utvikling som er ganske enestående i verden. De fleste av oss har fått mulighet for å skaffe oss det meste av det vi ønsker oss, og vi kan forbruke ganske impulsivt. Vårt forbruk og vår konsumering av varer, tjenester og fornøyelser har selvfølgelig også i stor grad endret familien og redusert dens evne til å realisere andre verdier enn de rent materielle. I stadig økende grad ser vi at mellommenneskelighet, familiekjærlighet og omsorg er forvandlet fra felles- til individualisert konsum. Vår økonomiske velstand og vårt privatiserte samfunnssystem med stadige krav om selvrealisering og konsum av tjenester for denne selvrealsieringa, har gitt omsorgsbegrep i familien en ny og annerledes dimensjon. Vår forståelse av familielykke har fått en fysisk dimensjon som er sterkt knyttet opp mot hva vi kan forbruke av tjenester, opplevelser og varer. Og løsningene vi velger for å vise kjærlighet og omsorg er investerings- og konsumeringsrelatert. Der vi tidligere brukte familiebåndene og samværet til å vise omsorg, shopper vi i dag varer og tjenester og tror det er omsorg og kjærlighet vi gir hverandre. Og vi overfører voksenverdens jakt på materielle goder over på barna.
En god omsorg i familien har lite med materielle verdier å gjøre. Vi kan nok bruke barnets materielle velstand til å tro at vi har gitt barnet alt det trengte, men vi ser ofte at det ikke er hva som er konsumert som former mennesket. Vi opplever altfor ofte at foreldre i fortvilelse etter at de har gitt opp å takle sitt eget barn slår fast at de jo har stilt opp og gitt barnet alt det ba om. De tror oppriktig at de på denne måten har gitt omsorg. Men omsorg er ikke et sett av materielle verdier, men en ikke-materiell overføring av emosjoner, erfaringer og tilhørighet. Det ligger lite kjærlighet i å kjøpe det siste DVD-spillet til sitt barn, men bruker man veien fram mot kjøpet til å kommunisere sin omsorg, sin takknemlighet og glede over barnet kan materiellkonsumpsjon bli en del av arbeidet med å gi avkommet omsorg av ikke-materiell verdi. Det var langt lettere tidligere da familieøkonomien ikke ga anledning til en ”julehandel” flere ganger i måneden. Det tok tid å virkeliggjøre et ønske eller drøm, og i prosessen fram mot realisering avstedkom diskusjoner og samtaler som var viktig for barnets forståelse og evne til tilpasning. Veien fram mot målet var dekket med masse omsorg og kjærlighet som igjen var viktig i den personlighetsdanning ungene var i.
Vi hevder ikke at ikke-materiell omsorg gir barn som blir problemfrie, men vi tror det er viktig å bruke det spenningsfeltet som ligger før selve måloppfyllelsen til omsorgs- kommunikasjon. Da blir selve måloppfyllelsen en bekreftelse på de sterke bånd som knytter familien sammen.
Det ligger lite omsorg og kjærlighet i kredittkortet, men i prosessen før kredittkrotet berører betalingsterminalen finnes det muligheter til å vise nettopp det vi ser som en mangelvare i dagens familiestruktur, samværet og samtalen om verdier og valg.
Skal vi lykkes med å gi barna en oppvekst som er trygg og en basis for et verdig liv, må vi skape et samfunn der individet og individuelle løsninger ikke er det eneste rette, men hvor den kollektive ansvaret for alle framstår som idealet. En individualisert samfunnsutvikling skaper en egoisme som fratar barna retten til omsorg og kjærlighet.
Terningkastsamfunnet
Søndag morgen våknet Norge til NRK-Dagsnytts melding om at Høyre vil kreve terningkast for norske sykehus. De kalte det riktignok en rangering, men hva er forskjellen. En vellykket fødsel kan gi sykehuset en sekser, mens en mislykket kreftoperasjon gjør at sykehuset får terningkast en. Det meste skal rangeres eller gjøres om til prikker på en sekskant; terningene er i ferd med å bli en betent blindtarm i vårt samfunn.
Noen bør snart skjønne at alle disse målingene i stadig sterkere grad bidrar til å gjøre den norske befolkning enda mer utilfreds, men ikke minst dømmende i sin adferd. Det er kanskje greit nok å sitte på et partikontor i Oslo der sykehusene ligger et steinkast fra hverandre å bruke terninger for å bedømme kvalitet, men for folk flest i dette landet er det viktigere å ha et sykehus enn om dette sykehuset vurderes med terningkast tre eller fem. Det må da være langt bedre å sørge for at alle i dette landet har et forsvarlig sykehustilbud enn å bruke krefter på å kaste terning og bruke det som styringsmiddel. I Porsanger i Finnmark er det viktigste ikke om legen utfører en tjeneste til fem på terningen, men at han eller hun overhode finnes. For befolkningen i kommunen er det totalt uinteressant å bli pådyttet slike markedsmessige måleinstrumenter når realiteten er at du knapt nok vet om primærlegen din fortsatt bor i kommunen den dagen du har behov for faglig hjelp i spørsmål om din helse.
Alt vi skal konsumere av tjenester og varer skal inn i et slags lykkespill for å tilfredstille noens behov for å markedstilpasse absolutt alt. Å bla i en norsk avis er for tiden nærmest som å delta i et slags livsludo. På annenhver side har en eller annen mer eller mindre forståesegpåer tatt fram terningen og brukt den i sin vurdering av et eller annet, enten det er klær, sko, mennesker eller maskiner.
Å gjøre alt til konkurranse bidrar neppe til å rive ned de holdninger som vi nordmenn stadig sterkere blir bærere av; utilfredsheten med livet vi lever. Men det bidrar definitivt til å øke forskjellene i samfunnet. I et samfunn der markedet som skal råde, vil de vellykkede og ressurssterke kunne utnytte tilbud til seks, mens andre må nøye seg med å bruke treerne.
Så kan alle dem som støtter ludoutspillet til Høyre innvende at vi har da et fritt sykehusvalg i dette landet, og folk kan jo velge det beste i dette spillet. Men det er de samme folkene som roper høyest om det offentlige forbruket og mer privatisering. Det er private som skal tjene penger på blindtarmen din, mens det er det offentlige som skal betale. Det er klart at kvinnen i Finnmark foretrekker å operere blindtarmen på en privatklinikk i Oslo som har fått fem for slike operasjoner enn å dra til Hammerfest Sykehus som også gjør henne frisk, men kun har fått en treer fordi fargen på sykehuset er grønn og korridorene litt slitne. Vinnerne i dette ludospillet er den private klinikken, drosjesjåføren som kjørte henne for NAV-penger til flyplassen, og Bjørn Kjos som kan smile enda litt bredere.
Forslaget fortjener ikke mer enn terningkast en!
Noen bør snart skjønne at alle disse målingene i stadig sterkere grad bidrar til å gjøre den norske befolkning enda mer utilfreds, men ikke minst dømmende i sin adferd. Det er kanskje greit nok å sitte på et partikontor i Oslo der sykehusene ligger et steinkast fra hverandre å bruke terninger for å bedømme kvalitet, men for folk flest i dette landet er det viktigere å ha et sykehus enn om dette sykehuset vurderes med terningkast tre eller fem. Det må da være langt bedre å sørge for at alle i dette landet har et forsvarlig sykehustilbud enn å bruke krefter på å kaste terning og bruke det som styringsmiddel. I Porsanger i Finnmark er det viktigste ikke om legen utfører en tjeneste til fem på terningen, men at han eller hun overhode finnes. For befolkningen i kommunen er det totalt uinteressant å bli pådyttet slike markedsmessige måleinstrumenter når realiteten er at du knapt nok vet om primærlegen din fortsatt bor i kommunen den dagen du har behov for faglig hjelp i spørsmål om din helse.
Alt vi skal konsumere av tjenester og varer skal inn i et slags lykkespill for å tilfredstille noens behov for å markedstilpasse absolutt alt. Å bla i en norsk avis er for tiden nærmest som å delta i et slags livsludo. På annenhver side har en eller annen mer eller mindre forståesegpåer tatt fram terningen og brukt den i sin vurdering av et eller annet, enten det er klær, sko, mennesker eller maskiner.
Å gjøre alt til konkurranse bidrar neppe til å rive ned de holdninger som vi nordmenn stadig sterkere blir bærere av; utilfredsheten med livet vi lever. Men det bidrar definitivt til å øke forskjellene i samfunnet. I et samfunn der markedet som skal råde, vil de vellykkede og ressurssterke kunne utnytte tilbud til seks, mens andre må nøye seg med å bruke treerne.
Så kan alle dem som støtter ludoutspillet til Høyre innvende at vi har da et fritt sykehusvalg i dette landet, og folk kan jo velge det beste i dette spillet. Men det er de samme folkene som roper høyest om det offentlige forbruket og mer privatisering. Det er private som skal tjene penger på blindtarmen din, mens det er det offentlige som skal betale. Det er klart at kvinnen i Finnmark foretrekker å operere blindtarmen på en privatklinikk i Oslo som har fått fem for slike operasjoner enn å dra til Hammerfest Sykehus som også gjør henne frisk, men kun har fått en treer fordi fargen på sykehuset er grønn og korridorene litt slitne. Vinnerne i dette ludospillet er den private klinikken, drosjesjåføren som kjørte henne for NAV-penger til flyplassen, og Bjørn Kjos som kan smile enda litt bredere.
Forslaget fortjener ikke mer enn terningkast en!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
