I ettermiddag ble det klart at Peter Mueller har fått sparken som trener for det norske skøytelandslaget. Om det amerikaneren har gjort kvalifiserer for å få fyken, vet vi ikke. Å forholde seg til media i slike saker er ikke bare enkelt, og den fargerike amerikaneren har hele tida vært svært så kontroversiell. Han har hatt en tøff stil, og vært en machomann. Det som er sikkert er at Mueller har fått norsk skøytesport opp fra ruinene. Det så temmelig tynt ut da han kom inn, og det tok ikke så veldig lang tid før det igjen ble morsomt å se skøyteløp. Jeg håper derfor ikke at det eneste som blir stående etter Mueller, er at han fikk sparken.
Vi har hatt mange slike avganger der folk enten har fått sparken eller tvunget til å gå på grunn av samarbeidsproblemer og kontroverser. Svært ofte blir de dømt nord og ned etter en klappjakt av journalister i blodtåka. Og de har har fått en ufortjent dårlig ettermæle. Gerd- Liv Valla er en av dem.
Jeg var av dem som reagerte hardt da Ingunn Yssens mobbehistorie kom ut, og etter sjøl å ha vært utsatt for trakasserier og forlatt en jobb på grunn av det, var jeg derfor aldri i tvil om at Valla måtte gå. I ettertid har jeg blitt mer og mer skeptisk til Yssens historie, og ikke minst hennes motiv. Jeg er blitt hellig overbevist om at Vallas ettermæle burde være langt bedre enn det hun har fått. Det er liten tvil om at Valla var en tøff leder, og skapte mye trøbbel for dem som fryktet at hun skulle få for mye makt. Men hun klarte å føre en linje som ga hennes medlem makt og posisjon i samfunnet. Og hun var ingen pusekatt for gutteklubben grei med Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hansen i spissen. Nå lider LO nettopp under at de har fått en mons som maler når guttene åpner munnen. Roar Flåten som spilte sine kort godt da striden rundt Valla raste som verst, har blitt den nikkedukka Valla ikke ville være.
I løpet av høsten har det kommet to bøker og en ministeravgang som på flere måter bygger opp Valla. Bjarne Håkon Hansen som virkelig hadde aversjon mot Valla og stod som helt på banen da Valla gikk, har framstått både som løgner og lurendreier, og med en moral som burde være pinlig for en Vallakritiker. To bøker av varierende kvalitet skrevet av Åslaug Haga og Karita Bekkemellem, har kledd andre av Vallas kritikere og taskenspillere mer eller mindre naken. Kanskje er moralen at vi kanskje ikke skal dømme så fort som vi gjør?
mandag 23. november 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar