Regjeringas innføring av avgift på biodiesel viser verden nok en gang at Norge er en håpløs miljønasjon, og forslaget viser på en særdeles pinlig måte den norske arroganse og sjølgodheten. Igjen ser vi norsk strutsepolitikk der vi graver oss ned i oljesanda og forteller omverden at vårt brennende miljøengasjement gjelder utenfor landets grenser. Med Arbeiderpartiet i spissen forteller vi omverden at vi egentlig driter i miljøet og er mer opptatt av andres handlinger enn våre egne holdninger. Det blir patetisk når miljøvernminister Solheim sutrer i VG torsdag om at han føler seg så alene i miljøkampen han skal føre på klimatoppmøtet i København neste måned. Han savner folkets miljøengasjement! Han burde visst bedre enn å skylde på folket; han sitter selv i en regjering som bruker enhver anledning til å kvele selv den minste spiren til engasjement gjennom sine egne holdninger. Egentlig burde Solheim, om han hadde noenlunde samvittighet, droppet København-møtet fordi Norges troverdighet er lik null i miljøsaken. Vi er opptatt hva andre gjør mens våre bidrag er mer olje og gas, og avgifter på tiltak som kan være viktige bidrag i kampen mot den globale oppvarmingen.
Like patetisk blir Arbeiderpartiets Helga Pedersen når hun i Politisk kvarter i NRK-radio i morges begrunnet forslaget om avgift med at vi trenger den for å finanisere forskning på neste generasjon biodrivstoff. Snakk om å grave hodet ned i sanda. Skal miljøteknologi bli en viktig næring i Norge og utvikles trenger vi andre bidrag fra regjeringa enn å skattlegge de nye tiltak som kommer. Man må sitte i Stoltenbergs regjering for ikke å skjønne slike sammenhenger. Ingen er interessert i å utvikle teknologier som skal bidra til miljøforbedringer, om de straks etter at de tas i bruk, blir skatteobjekter.
Jeg har ingenting imot skatt, men skjønner såpass at det finnes utviklingsområder som trenger stimuli framfor avgifter. Miljøteknologi er et slikt område.
I årevis har norske politikere snakket varmt om nødvendigheten av å jobbe aktivt med tiltak for å redusere forsøplingen av kloden og dermed bidra til å stanse den globale oppvarmingen. Vi har kritisert alle andre for ikke å gjøre nok, og slått oss selv på brystet fordi vi er opptatt av å bidra, men hva har våre bidrag vært? Økt produksjon av olje og gas, manglende bevilgningene til forskning for å utvikle teknologier som kan bidra, stadig nye vedtak som kveler evnen til å framstå som en nasjon som går foran i arbeidet med å redusere utslipp. Vi refser alle andre land, og snakker varmt hvor viktig dette er, men er iferd med å bli en versting på alle områder.
Sveriges tidligere statsminister Gøran Persson førte Sverige inn på et spor der utvikling av miljøvennlig teknologi hadde høy prioritet, og idag er landet milevis foran oss i miljøforbedrende tiltak og tenkning. Da Persson for noen måender ble bedt om å vurdere Norges miljøinnsats følte han seg beklemt; jo Norge kunne nok bidra mer ettersom vi var en av de store olje- og gassnasjoner i verden. For ham må det være rystende å se hvordan vi ofrer gode tiltak på sjølgodhetens alter.
Når verdens ledere kommer sammen i København om kort tid vil vi bli tutet ørene fulle av hvor hardt Norge jobber for å få til en klima-avtale, og hva vi bidrar med. Vi kommer til å høre hvor umulig det er å få andre land til å tenke som miljønasjonen Norge. Akkurat idag er vi lykkelig for at den norsk dobbeltmoralen ikke får gjennomslag andre steder enn i den norske regjeringen.
Vi vil sikkert dele ut tiervis av millioner kroner for " å hjelpe andre nasjoner til å feie for egen dør", til å kjøpe klimakvoter i andre land og redde regnskog både her og der. Det er ikke annet enn judaspenger som brukes til å forråde det globale miljøet, penger som Norge hver dag håver inn fra sitt gass- og oljesalg.
fredag 20. november 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar