Jeg var innom butikken i ettermiddag og vandret langs hyllene i butikken på jakt etter en godbit til lørdagskvelden. Jeg hadde mange muligheter; det var lysten som avgjorde mitt valg, ikke lommeboka. Ikke langt fra kassa stod en firemeter lang reol med 6 hyller fylt med sjokolade og annet snop. Ved reolen stod en 8-9 år gammel gutt og studerte utvalget. Et par ganger var han nesten i ferd med å stikke fram hånda for å ta en sjokolade. Han trakk den fort tilbake. Den tredje gangen klarte han ikke å motstå fristelsen, tok den minste sjokoladen og vendte seg usikker mot mora som stod i kassekøa. Gutten nærmest hvisket fram, - Har vi råd, mamma? Hun så seg litt flau rundtfør hun ristet på hodet. Gutten la sjokoladen tilbake. Han hadde håpet, men visste egentlig at heller ikke denne lørdagen var det rom for en sjokolade til noen få kroner. Mens de fleste jevnaldrende, hans venner og klassekamerater i kveld kunne nyte hamburgere, pizza eller noen andre tradisjonelle koseretter i en norsk familie på en lørdagkveld for deretter å stikke hånden ned i fylte chipsposer og snopposer, måtte denne gutten nok en gang leve med drømmen om at det kanskje neste lørdag var det rom for bare en bitte liten utskeielse.
I et samfunn der honningskrukkene nærmest renner over, finnes det dessverre mange som ikke får ta del i de godene vi fleste ser som en selvfølge. Og ungene er de som først rammes når fattigdommen tar knipetak på foreldrene. I disse familiene er kampen for en noenlunde anstendig tilværelse hver eneste dag tung og fornedrende. Og det er barna som rammes mest og hardest fordi de ikke helt kan forstå hvorfor godene er så ulikt fordelt. De blir tause tapere som alltid blir satt utenfor fordi det ikke finnes rom for mer enn det som trenges for ikke å gå sulten til sengs. For disse ungene er feiring av, og deltakelse på, fødselsdager utelukket fordi pengene ikke strekker til. Skolens krav til utstyr og deltakelse på klasseturer betyr nye kamper for foreldrene for å finne de pengene som trenges, og knyttneveslag i magen på det barnet som kommer hjem med lappen fra skolen og vet at dette har mor eller far ikke råd til å la dem delta på.
Erkjennelsen av at over 100.000 unger i dette landet lever i fattigdom gjør tilsynelatende ikke inntrykk på dem som har mulighet for å gjøre noe med dette. Mette folk vet ikke hva sult er. De kjenner ikke fornedrelsen og sorgen. Det preger også deres holdninger. Det preger også deres vilje til å gjøre noe.
Vi står snart foran en høytid der vi skal danse rundt gullkalven. Jeg unner alle å feire så mye de har evne og mulighet til. Men samtidig er det smertefullt å vite at det finnes dem som er dømt ut, og ikke har mulighet til å delta. Jeg tror ikke gutten jeg møtte idag har de store drømmer og ønsker fordi realitetene har lært ham den beintøffe leksa om at det ikke finnes penger utover det som trenges for knapt å klare hverdagen.
Jeg nådde gutten og mora utenfor butikken, og spurte mor pent om jeg kunne gi ham den sjokoladen han hadde ønsket seg, og som jeg hadde kjøpt. Hun smilte nærmest beskjemmet mot meg før hun nikket. Gutten takket meg og så lykkelig på mora. Det var jeg som burde takket. De to hadde gitt meg en tankevekker.
søndag 22. november 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar