Avisene har vært studert opp og ned i løpet av denne jule og nyttårshelga. Dessverre framstår de stadig mer som mer egnet for innpakning av fisk enn som nyhets-, informasjon- og kunnskapsformidlere. Avisene er med få unntak ikke lenger annet enn meningsløse og fordummende. Dessverre er dette en utvikling som ikke kun skjer i de nasjonale tabloidene. Selv regionaviser som tidligere hadde som tidligere anså sin primære oppgave å formidle stemninger og utviklinger i sine nærområder, framstår som intetsigende pjattorgan.
Mange aviser kjemper nå med ryggen mot veggen i kampen for å overleve. For flere framstår avisdøden nærmere enn de selv ønsker å tenke på. I den desperate kampen de fører for å overleve, har de ikke skjønt at den eneste livreddende operasjonen som er brukbar, er å lage et medium som gir leserne mer enn ren underholdning og tøv.
For oss som har lest aviser i noen år, er mangelen på journalister som har en minneverdig penn, skrikende. Det skyldes ikke alene at stadig færre mangler evnen til å bruke språket på en måte som gjør dem lesverdig, men fordi journalistene ikke lenger har noe å formidle. Mangel på intellektuell ballast er skremmende. Det meste som presenteres er såkalt infotainment, underholdningsjournalistikk hvor det å formidle kjendisers julegaveønsker, favorittjulemat og drømmer er selve drivkraften og det eneste målet for journalistikken. Sjeldnere og sjeldnere finnes det artikler som gir tankene et løft og inspirerer til meningsdannelse og nytenkning.
Den avisen som står ytterst på gravens rand er Dagbladet, en avis som ikke var landets største, men kanskje av de viktigste nettopp fordi den hadde en journalistisk substans. Idag er det kun navnet igjen fra den storhetstida. Mens avisa tidligere var befolket med penner som inspirerte og satte igang debatter, er det knapt en håndfull som har noe annet å formidle enn plattheter. Før var avisen en nødvendighet. Det er den ikke lenger. Når folk flest idag kjøper Dagbladet på grunn av en kryssordforfatter som hver onsdag og lørdag gir litt hjernetrim, sier det antakelig det det meste om den tragedien avisen har utviklet seg mot.
Fortsatt finnes det aviser som gjør ærlige forsøk på å være nettopp aviser. Dagens Næringsliv burde hatt langt flere lesere enn den har, men taper antakelig fordi altfor mange tror at avisa er svært sekterisk. Det er den ikke. Aftenposten og Dagsavisen er andre organ som fortsatt forstår verdien av å være tro mot sine oppgaver.
2010 kan bli et skjebneår for svært mange aviser, enten de er riksaviser region- eller lokalaviser. For flere av dem er døden selvvalgt selvom de trolig vil produsere tusenvis av andre unnskyldninger for å forklare at de ikke var liv laga. Men leserne trenger aviser til annet enn å pakke inn dagens søppel.
mandag 4. januar 2010
mandag 21. desember 2009
Kirkelig klovn
Odd Børretzen har ertet på seg flere i det norske presteskapet etter at han har tillatt seg å omskrive et vers av Deilig er Jorden og satt det inn i et miljøperspektiv. En genial tekst som har fått deler av det norske presteskapet til å gå av hengslene. Å tukle med tekster kirkens visemenn mener er deres til odel og eie, ser man nærmest på som en større dødsynd enn den tukling flere andre med religiøs bakgrunn har bedrevet mot uskyldige og forsvarsløse barn og unge. Vi hadde i grunnen ikke ventet mye mer fra landets kristenmiljø.
Men direkte patetisk blir det når sognepresten i Vålerenga Kirke, Einar Gelius banner seg vei fram til mikrofonene med sin fordømmelse av den samme tekst og omskriver. Gelius lar aldri en sjanse går fra seg til å komme i rampelyset, men vi får ta bibelens ord om tilgivelse til etterretning fordi mannen tydeligvis ikke vet hva han gjør eller lider av en slags trang til å være i offentlighetens sentrum.
Gelius har selv invitert den ene avgudsdyrker etter den andre til å entre talerstolen, og har blitt kritisert for det av sine kolleger, en kritikk han har fnyst av fordi det skal være så stor takhøyde i den norske kirke, ifølge ham selv. Men den samme takhøyde unner han ikke andre kirker når Børretzen skal framføre sin nye tekst. Børretzen er må vite medlem av Humanetisk Forbund og således en fremmedfugl i et kristelig arrangement. Og medlemskap i dette forbundet er ifølge Gelius langt verre enn å dyrke mammon eller andre avguder. Med en slik moralsk fordømmelse som Gelius nå står for, går han glimrende inn i rekken med de mørkemenn han selv har forsøkt å bekjempe. men det er kanskje ikke Gelius' mening at hans raseri mot Børretzen tekst skulle framstå så klovnaktig som det gjør. Vi kjenner mange som i sin søken etter å komme i rampelyset har gjort det meste for å skinne, og i den rekken passer Gelius alldeles utmerket.
Men direkte patetisk blir det når sognepresten i Vålerenga Kirke, Einar Gelius banner seg vei fram til mikrofonene med sin fordømmelse av den samme tekst og omskriver. Gelius lar aldri en sjanse går fra seg til å komme i rampelyset, men vi får ta bibelens ord om tilgivelse til etterretning fordi mannen tydeligvis ikke vet hva han gjør eller lider av en slags trang til å være i offentlighetens sentrum.
Gelius har selv invitert den ene avgudsdyrker etter den andre til å entre talerstolen, og har blitt kritisert for det av sine kolleger, en kritikk han har fnyst av fordi det skal være så stor takhøyde i den norske kirke, ifølge ham selv. Men den samme takhøyde unner han ikke andre kirker når Børretzen skal framføre sin nye tekst. Børretzen er må vite medlem av Humanetisk Forbund og således en fremmedfugl i et kristelig arrangement. Og medlemskap i dette forbundet er ifølge Gelius langt verre enn å dyrke mammon eller andre avguder. Med en slik moralsk fordømmelse som Gelius nå står for, går han glimrende inn i rekken med de mørkemenn han selv har forsøkt å bekjempe. men det er kanskje ikke Gelius' mening at hans raseri mot Børretzen tekst skulle framstå så klovnaktig som det gjør. Vi kjenner mange som i sin søken etter å komme i rampelyset har gjort det meste for å skinne, og i den rekken passer Gelius alldeles utmerket.
torsdag 26. november 2009
Lusete laks i regjering
Min gamle bestefar som opplevde at tyskerne svidde av hus og heim, slaktet buskapen og tvangsflyttet hele familien, sa en gang spøkefullt til meg at det var en ting som tyskernes fyrstikker hadde vært godt for; Finnmark var kvitt lusa. Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg Hansen trenger mer enn tyske fyrstikker for å få fjernet de ekle kryp som ikke bare plager laksene i mærene hennes, men som i stor grad må bite både i hennes sjel og samvittighet, om hun har noen slik da.
Allerede før hun ble utnevnt til minister av Stoltenberg som stadig viser dårlig dømmekraft,både politisk og hva personer angår, ringte varselklokkene. Men ettersom Stoltenberg tydeligvis både er døv og blind når han møter motbør, var det nettopp Berg-Hansen som var den gladeste laksen den dagen regjeringen fikk møte kongen for første gang. At hun tilhører oppdrettsadelen i Norge spilte tydeligvis ingen rolle for en statsminister som jo omgir seg med småadelen på Oslo Vest med eller uten partibok i springbrettpartiet. Det var tydelig at Berg Hansens solide eierinteresser i den norske oppdrettsnæringa ikke var noen problem for verken henne eller statsministeren.
Og bare få uker etter at hun vaket i den politiske laksedammen, er "dobbeltrolleleken" i gang. Det har vært et temmelig pinlig skue hvordan hun nå gang på gang har forsøkt å fraskrive seg sine habilitetsutfordringer og problemer etterhvert som media konfronterer henne. Etter at lakselusa også vandret inn gangen til fiskeriministeren og gjorde mærene hennes til noen av de luserikeste, har hun ikke bare klødd seg i hodebunnen, men opptrådt med så liten troverdighet at det er tydelig for alle at hun fossror i et farvann som er svært så ureint. Torsdag endte møtet hun hadde sammenkalt til for å ta opp kampen mot lusa som er iferd med å knekke vill-laksestammen, uten resultat. Dette tiltross for at forskerne ber om handling. At lakseoppdretterne kvier seg for nedslakting er greit nok, men at ikke fiskeriministeren ser at hun har et ansvar langt utover egen pung og tarv som oppdrettseier, er bekymringsfullt og viser nok en gang Stoltenbergs manglende evne til å styre sitt mannskap. Og ettersom mannen jo har problem med å snakke med sine medarbeidere om ting som er vanskelige, slik de som kjenner han har beskrevet i bok etter bok, er han nok sjeleglad for å ha dieselavgiften som en liten lynavleder når laksen smittes i mærene, og oppdretterne behersker fiskeridepartementet. Joda, vi kjenner lusa på gangen!
Allerede før hun ble utnevnt til minister av Stoltenberg som stadig viser dårlig dømmekraft,både politisk og hva personer angår, ringte varselklokkene. Men ettersom Stoltenberg tydeligvis både er døv og blind når han møter motbør, var det nettopp Berg-Hansen som var den gladeste laksen den dagen regjeringen fikk møte kongen for første gang. At hun tilhører oppdrettsadelen i Norge spilte tydeligvis ingen rolle for en statsminister som jo omgir seg med småadelen på Oslo Vest med eller uten partibok i springbrettpartiet. Det var tydelig at Berg Hansens solide eierinteresser i den norske oppdrettsnæringa ikke var noen problem for verken henne eller statsministeren.
Og bare få uker etter at hun vaket i den politiske laksedammen, er "dobbeltrolleleken" i gang. Det har vært et temmelig pinlig skue hvordan hun nå gang på gang har forsøkt å fraskrive seg sine habilitetsutfordringer og problemer etterhvert som media konfronterer henne. Etter at lakselusa også vandret inn gangen til fiskeriministeren og gjorde mærene hennes til noen av de luserikeste, har hun ikke bare klødd seg i hodebunnen, men opptrådt med så liten troverdighet at det er tydelig for alle at hun fossror i et farvann som er svært så ureint. Torsdag endte møtet hun hadde sammenkalt til for å ta opp kampen mot lusa som er iferd med å knekke vill-laksestammen, uten resultat. Dette tiltross for at forskerne ber om handling. At lakseoppdretterne kvier seg for nedslakting er greit nok, men at ikke fiskeriministeren ser at hun har et ansvar langt utover egen pung og tarv som oppdrettseier, er bekymringsfullt og viser nok en gang Stoltenbergs manglende evne til å styre sitt mannskap. Og ettersom mannen jo har problem med å snakke med sine medarbeidere om ting som er vanskelige, slik de som kjenner han har beskrevet i bok etter bok, er han nok sjeleglad for å ha dieselavgiften som en liten lynavleder når laksen smittes i mærene, og oppdretterne behersker fiskeridepartementet. Joda, vi kjenner lusa på gangen!
mandag 23. november 2009
Dømmer vi for fort?
I ettermiddag ble det klart at Peter Mueller har fått sparken som trener for det norske skøytelandslaget. Om det amerikaneren har gjort kvalifiserer for å få fyken, vet vi ikke. Å forholde seg til media i slike saker er ikke bare enkelt, og den fargerike amerikaneren har hele tida vært svært så kontroversiell. Han har hatt en tøff stil, og vært en machomann. Det som er sikkert er at Mueller har fått norsk skøytesport opp fra ruinene. Det så temmelig tynt ut da han kom inn, og det tok ikke så veldig lang tid før det igjen ble morsomt å se skøyteløp. Jeg håper derfor ikke at det eneste som blir stående etter Mueller, er at han fikk sparken.
Vi har hatt mange slike avganger der folk enten har fått sparken eller tvunget til å gå på grunn av samarbeidsproblemer og kontroverser. Svært ofte blir de dømt nord og ned etter en klappjakt av journalister i blodtåka. Og de har har fått en ufortjent dårlig ettermæle. Gerd- Liv Valla er en av dem.
Jeg var av dem som reagerte hardt da Ingunn Yssens mobbehistorie kom ut, og etter sjøl å ha vært utsatt for trakasserier og forlatt en jobb på grunn av det, var jeg derfor aldri i tvil om at Valla måtte gå. I ettertid har jeg blitt mer og mer skeptisk til Yssens historie, og ikke minst hennes motiv. Jeg er blitt hellig overbevist om at Vallas ettermæle burde være langt bedre enn det hun har fått. Det er liten tvil om at Valla var en tøff leder, og skapte mye trøbbel for dem som fryktet at hun skulle få for mye makt. Men hun klarte å føre en linje som ga hennes medlem makt og posisjon i samfunnet. Og hun var ingen pusekatt for gutteklubben grei med Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hansen i spissen. Nå lider LO nettopp under at de har fått en mons som maler når guttene åpner munnen. Roar Flåten som spilte sine kort godt da striden rundt Valla raste som verst, har blitt den nikkedukka Valla ikke ville være.
I løpet av høsten har det kommet to bøker og en ministeravgang som på flere måter bygger opp Valla. Bjarne Håkon Hansen som virkelig hadde aversjon mot Valla og stod som helt på banen da Valla gikk, har framstått både som løgner og lurendreier, og med en moral som burde være pinlig for en Vallakritiker. To bøker av varierende kvalitet skrevet av Åslaug Haga og Karita Bekkemellem, har kledd andre av Vallas kritikere og taskenspillere mer eller mindre naken. Kanskje er moralen at vi kanskje ikke skal dømme så fort som vi gjør?
Vi har hatt mange slike avganger der folk enten har fått sparken eller tvunget til å gå på grunn av samarbeidsproblemer og kontroverser. Svært ofte blir de dømt nord og ned etter en klappjakt av journalister i blodtåka. Og de har har fått en ufortjent dårlig ettermæle. Gerd- Liv Valla er en av dem.
Jeg var av dem som reagerte hardt da Ingunn Yssens mobbehistorie kom ut, og etter sjøl å ha vært utsatt for trakasserier og forlatt en jobb på grunn av det, var jeg derfor aldri i tvil om at Valla måtte gå. I ettertid har jeg blitt mer og mer skeptisk til Yssens historie, og ikke minst hennes motiv. Jeg er blitt hellig overbevist om at Vallas ettermæle burde være langt bedre enn det hun har fått. Det er liten tvil om at Valla var en tøff leder, og skapte mye trøbbel for dem som fryktet at hun skulle få for mye makt. Men hun klarte å føre en linje som ga hennes medlem makt og posisjon i samfunnet. Og hun var ingen pusekatt for gutteklubben grei med Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hansen i spissen. Nå lider LO nettopp under at de har fått en mons som maler når guttene åpner munnen. Roar Flåten som spilte sine kort godt da striden rundt Valla raste som verst, har blitt den nikkedukka Valla ikke ville være.
I løpet av høsten har det kommet to bøker og en ministeravgang som på flere måter bygger opp Valla. Bjarne Håkon Hansen som virkelig hadde aversjon mot Valla og stod som helt på banen da Valla gikk, har framstått både som løgner og lurendreier, og med en moral som burde være pinlig for en Vallakritiker. To bøker av varierende kvalitet skrevet av Åslaug Haga og Karita Bekkemellem, har kledd andre av Vallas kritikere og taskenspillere mer eller mindre naken. Kanskje er moralen at vi kanskje ikke skal dømme så fort som vi gjør?
søndag 22. november 2009
-Mamma har vi råd?
Jeg var innom butikken i ettermiddag og vandret langs hyllene i butikken på jakt etter en godbit til lørdagskvelden. Jeg hadde mange muligheter; det var lysten som avgjorde mitt valg, ikke lommeboka. Ikke langt fra kassa stod en firemeter lang reol med 6 hyller fylt med sjokolade og annet snop. Ved reolen stod en 8-9 år gammel gutt og studerte utvalget. Et par ganger var han nesten i ferd med å stikke fram hånda for å ta en sjokolade. Han trakk den fort tilbake. Den tredje gangen klarte han ikke å motstå fristelsen, tok den minste sjokoladen og vendte seg usikker mot mora som stod i kassekøa. Gutten nærmest hvisket fram, - Har vi råd, mamma? Hun så seg litt flau rundtfør hun ristet på hodet. Gutten la sjokoladen tilbake. Han hadde håpet, men visste egentlig at heller ikke denne lørdagen var det rom for en sjokolade til noen få kroner. Mens de fleste jevnaldrende, hans venner og klassekamerater i kveld kunne nyte hamburgere, pizza eller noen andre tradisjonelle koseretter i en norsk familie på en lørdagkveld for deretter å stikke hånden ned i fylte chipsposer og snopposer, måtte denne gutten nok en gang leve med drømmen om at det kanskje neste lørdag var det rom for bare en bitte liten utskeielse.
I et samfunn der honningskrukkene nærmest renner over, finnes det dessverre mange som ikke får ta del i de godene vi fleste ser som en selvfølge. Og ungene er de som først rammes når fattigdommen tar knipetak på foreldrene. I disse familiene er kampen for en noenlunde anstendig tilværelse hver eneste dag tung og fornedrende. Og det er barna som rammes mest og hardest fordi de ikke helt kan forstå hvorfor godene er så ulikt fordelt. De blir tause tapere som alltid blir satt utenfor fordi det ikke finnes rom for mer enn det som trenges for ikke å gå sulten til sengs. For disse ungene er feiring av, og deltakelse på, fødselsdager utelukket fordi pengene ikke strekker til. Skolens krav til utstyr og deltakelse på klasseturer betyr nye kamper for foreldrene for å finne de pengene som trenges, og knyttneveslag i magen på det barnet som kommer hjem med lappen fra skolen og vet at dette har mor eller far ikke råd til å la dem delta på.
Erkjennelsen av at over 100.000 unger i dette landet lever i fattigdom gjør tilsynelatende ikke inntrykk på dem som har mulighet for å gjøre noe med dette. Mette folk vet ikke hva sult er. De kjenner ikke fornedrelsen og sorgen. Det preger også deres holdninger. Det preger også deres vilje til å gjøre noe.
Vi står snart foran en høytid der vi skal danse rundt gullkalven. Jeg unner alle å feire så mye de har evne og mulighet til. Men samtidig er det smertefullt å vite at det finnes dem som er dømt ut, og ikke har mulighet til å delta. Jeg tror ikke gutten jeg møtte idag har de store drømmer og ønsker fordi realitetene har lært ham den beintøffe leksa om at det ikke finnes penger utover det som trenges for knapt å klare hverdagen.
Jeg nådde gutten og mora utenfor butikken, og spurte mor pent om jeg kunne gi ham den sjokoladen han hadde ønsket seg, og som jeg hadde kjøpt. Hun smilte nærmest beskjemmet mot meg før hun nikket. Gutten takket meg og så lykkelig på mora. Det var jeg som burde takket. De to hadde gitt meg en tankevekker.
I et samfunn der honningskrukkene nærmest renner over, finnes det dessverre mange som ikke får ta del i de godene vi fleste ser som en selvfølge. Og ungene er de som først rammes når fattigdommen tar knipetak på foreldrene. I disse familiene er kampen for en noenlunde anstendig tilværelse hver eneste dag tung og fornedrende. Og det er barna som rammes mest og hardest fordi de ikke helt kan forstå hvorfor godene er så ulikt fordelt. De blir tause tapere som alltid blir satt utenfor fordi det ikke finnes rom for mer enn det som trenges for ikke å gå sulten til sengs. For disse ungene er feiring av, og deltakelse på, fødselsdager utelukket fordi pengene ikke strekker til. Skolens krav til utstyr og deltakelse på klasseturer betyr nye kamper for foreldrene for å finne de pengene som trenges, og knyttneveslag i magen på det barnet som kommer hjem med lappen fra skolen og vet at dette har mor eller far ikke råd til å la dem delta på.
Erkjennelsen av at over 100.000 unger i dette landet lever i fattigdom gjør tilsynelatende ikke inntrykk på dem som har mulighet for å gjøre noe med dette. Mette folk vet ikke hva sult er. De kjenner ikke fornedrelsen og sorgen. Det preger også deres holdninger. Det preger også deres vilje til å gjøre noe.
Vi står snart foran en høytid der vi skal danse rundt gullkalven. Jeg unner alle å feire så mye de har evne og mulighet til. Men samtidig er det smertefullt å vite at det finnes dem som er dømt ut, og ikke har mulighet til å delta. Jeg tror ikke gutten jeg møtte idag har de store drømmer og ønsker fordi realitetene har lært ham den beintøffe leksa om at det ikke finnes penger utover det som trenges for knapt å klare hverdagen.
Jeg nådde gutten og mora utenfor butikken, og spurte mor pent om jeg kunne gi ham den sjokoladen han hadde ønsket seg, og som jeg hadde kjøpt. Hun smilte nærmest beskjemmet mot meg før hun nikket. Gutten takket meg og så lykkelig på mora. Det var jeg som burde takket. De to hadde gitt meg en tankevekker.
fredag 20. november 2009
Miljøets Judas
Regjeringas innføring av avgift på biodiesel viser verden nok en gang at Norge er en håpløs miljønasjon, og forslaget viser på en særdeles pinlig måte den norske arroganse og sjølgodheten. Igjen ser vi norsk strutsepolitikk der vi graver oss ned i oljesanda og forteller omverden at vårt brennende miljøengasjement gjelder utenfor landets grenser. Med Arbeiderpartiet i spissen forteller vi omverden at vi egentlig driter i miljøet og er mer opptatt av andres handlinger enn våre egne holdninger. Det blir patetisk når miljøvernminister Solheim sutrer i VG torsdag om at han føler seg så alene i miljøkampen han skal føre på klimatoppmøtet i København neste måned. Han savner folkets miljøengasjement! Han burde visst bedre enn å skylde på folket; han sitter selv i en regjering som bruker enhver anledning til å kvele selv den minste spiren til engasjement gjennom sine egne holdninger. Egentlig burde Solheim, om han hadde noenlunde samvittighet, droppet København-møtet fordi Norges troverdighet er lik null i miljøsaken. Vi er opptatt hva andre gjør mens våre bidrag er mer olje og gas, og avgifter på tiltak som kan være viktige bidrag i kampen mot den globale oppvarmingen.
Like patetisk blir Arbeiderpartiets Helga Pedersen når hun i Politisk kvarter i NRK-radio i morges begrunnet forslaget om avgift med at vi trenger den for å finanisere forskning på neste generasjon biodrivstoff. Snakk om å grave hodet ned i sanda. Skal miljøteknologi bli en viktig næring i Norge og utvikles trenger vi andre bidrag fra regjeringa enn å skattlegge de nye tiltak som kommer. Man må sitte i Stoltenbergs regjering for ikke å skjønne slike sammenhenger. Ingen er interessert i å utvikle teknologier som skal bidra til miljøforbedringer, om de straks etter at de tas i bruk, blir skatteobjekter.
Jeg har ingenting imot skatt, men skjønner såpass at det finnes utviklingsområder som trenger stimuli framfor avgifter. Miljøteknologi er et slikt område.
I årevis har norske politikere snakket varmt om nødvendigheten av å jobbe aktivt med tiltak for å redusere forsøplingen av kloden og dermed bidra til å stanse den globale oppvarmingen. Vi har kritisert alle andre for ikke å gjøre nok, og slått oss selv på brystet fordi vi er opptatt av å bidra, men hva har våre bidrag vært? Økt produksjon av olje og gas, manglende bevilgningene til forskning for å utvikle teknologier som kan bidra, stadig nye vedtak som kveler evnen til å framstå som en nasjon som går foran i arbeidet med å redusere utslipp. Vi refser alle andre land, og snakker varmt hvor viktig dette er, men er iferd med å bli en versting på alle områder.
Sveriges tidligere statsminister Gøran Persson førte Sverige inn på et spor der utvikling av miljøvennlig teknologi hadde høy prioritet, og idag er landet milevis foran oss i miljøforbedrende tiltak og tenkning. Da Persson for noen måender ble bedt om å vurdere Norges miljøinnsats følte han seg beklemt; jo Norge kunne nok bidra mer ettersom vi var en av de store olje- og gassnasjoner i verden. For ham må det være rystende å se hvordan vi ofrer gode tiltak på sjølgodhetens alter.
Når verdens ledere kommer sammen i København om kort tid vil vi bli tutet ørene fulle av hvor hardt Norge jobber for å få til en klima-avtale, og hva vi bidrar med. Vi kommer til å høre hvor umulig det er å få andre land til å tenke som miljønasjonen Norge. Akkurat idag er vi lykkelig for at den norsk dobbeltmoralen ikke får gjennomslag andre steder enn i den norske regjeringen.
Vi vil sikkert dele ut tiervis av millioner kroner for " å hjelpe andre nasjoner til å feie for egen dør", til å kjøpe klimakvoter i andre land og redde regnskog både her og der. Det er ikke annet enn judaspenger som brukes til å forråde det globale miljøet, penger som Norge hver dag håver inn fra sitt gass- og oljesalg.
Like patetisk blir Arbeiderpartiets Helga Pedersen når hun i Politisk kvarter i NRK-radio i morges begrunnet forslaget om avgift med at vi trenger den for å finanisere forskning på neste generasjon biodrivstoff. Snakk om å grave hodet ned i sanda. Skal miljøteknologi bli en viktig næring i Norge og utvikles trenger vi andre bidrag fra regjeringa enn å skattlegge de nye tiltak som kommer. Man må sitte i Stoltenbergs regjering for ikke å skjønne slike sammenhenger. Ingen er interessert i å utvikle teknologier som skal bidra til miljøforbedringer, om de straks etter at de tas i bruk, blir skatteobjekter.
Jeg har ingenting imot skatt, men skjønner såpass at det finnes utviklingsområder som trenger stimuli framfor avgifter. Miljøteknologi er et slikt område.
I årevis har norske politikere snakket varmt om nødvendigheten av å jobbe aktivt med tiltak for å redusere forsøplingen av kloden og dermed bidra til å stanse den globale oppvarmingen. Vi har kritisert alle andre for ikke å gjøre nok, og slått oss selv på brystet fordi vi er opptatt av å bidra, men hva har våre bidrag vært? Økt produksjon av olje og gas, manglende bevilgningene til forskning for å utvikle teknologier som kan bidra, stadig nye vedtak som kveler evnen til å framstå som en nasjon som går foran i arbeidet med å redusere utslipp. Vi refser alle andre land, og snakker varmt hvor viktig dette er, men er iferd med å bli en versting på alle områder.
Sveriges tidligere statsminister Gøran Persson førte Sverige inn på et spor der utvikling av miljøvennlig teknologi hadde høy prioritet, og idag er landet milevis foran oss i miljøforbedrende tiltak og tenkning. Da Persson for noen måender ble bedt om å vurdere Norges miljøinnsats følte han seg beklemt; jo Norge kunne nok bidra mer ettersom vi var en av de store olje- og gassnasjoner i verden. For ham må det være rystende å se hvordan vi ofrer gode tiltak på sjølgodhetens alter.
Når verdens ledere kommer sammen i København om kort tid vil vi bli tutet ørene fulle av hvor hardt Norge jobber for å få til en klima-avtale, og hva vi bidrar med. Vi kommer til å høre hvor umulig det er å få andre land til å tenke som miljønasjonen Norge. Akkurat idag er vi lykkelig for at den norsk dobbeltmoralen ikke får gjennomslag andre steder enn i den norske regjeringen.
Vi vil sikkert dele ut tiervis av millioner kroner for " å hjelpe andre nasjoner til å feie for egen dør", til å kjøpe klimakvoter i andre land og redde regnskog både her og der. Det er ikke annet enn judaspenger som brukes til å forråde det globale miljøet, penger som Norge hver dag håver inn fra sitt gass- og oljesalg.
torsdag 19. november 2009
Tilbake for å bli
Jeg har vært nødt til å ta en pause noen måneder, men nå er jeg tilbake igjen og skal forsøke å være aktiv. Min samfunnsinteresse og skrivelyst er fortsatt like intens! Mitt engasjement kan være sterkt det også.
Den tida som har gått siden jeg sist var aktiv på bloggen, har på alle måter bekreftet mine meninger om et samfunn så flatt og frustrende at det kanskje hadde vært best å grave seg ned; ikke å engasjere seg. Hver dag får engasjerte mennesker som kjemper for solidaritet og likeverd, stadige nye ballespark fra et samfunn så fylt av egoisme, overfladiskhet og sjølgodhet at det skal både mot og ryggrad til for å ta til motmæle. At vi itillegg hver eneste dag dopes ned av medier som er gjennomsyret av kommersiell nonsens og kjendistøv, gjør ikke vårt samfunn bedre. Tvertom. Vi har antakelig antakelig aldri tidligere konsumert flere medieprodukter enn idag, og vi har aldri tidligere vært så lite engasjert i vår samfunnsutvikling.
Å lese aviser er for tiden nærmest en lidelse om du søker kunnskap om annet dansen rundt kjendiser, Ari Behns behov for offentlig onani og hans kones himmelflygende venner.
Vi fores hver dag og flere ganger om dagen med nytt fra en rettsal i Kongo, men fortsatt er det ingen som finner det verdt å fortelle oss mer om dette landet som fikk besøk av to norske gutter som har forlest seg på dårlige agenttegneserier, og trodde de kunne herje rundt på dette kontinentet etter eget forgodtbefinnende. Kongosaken har da også til fulle demonstrert medias manglende moral og kunnskap. Når Dagbladet bryter de mest elemntære etiske regler med sin førsteside "Se hvor syk han er", har avisen nådd enda lavere enn det vi trodde var mulig å komme. I et par uker kunne VG sole seg i konkurrentens skinnende fadese før de sjøl serverte en førsteside så platt at den topper "hvor dum kan man bli" - pallen. Speidergutten fra Sørlandet får besøk av sin mor på cella, og dagen etter kunne Norges største avis fortelle " Gråt sammen på cella". Nyhet? Neida, rent tøv. At en mor som møter sin sønn, gråter er da ingen nyhet. Det hadde vært det om de ikke hadde grått sammen.
Slik kunne vi fortsatt og servert kommentarer til utviklingen. Vi lar det være så langt.
Den tida som har gått siden jeg sist var aktiv på bloggen, har på alle måter bekreftet mine meninger om et samfunn så flatt og frustrende at det kanskje hadde vært best å grave seg ned; ikke å engasjere seg. Hver dag får engasjerte mennesker som kjemper for solidaritet og likeverd, stadige nye ballespark fra et samfunn så fylt av egoisme, overfladiskhet og sjølgodhet at det skal både mot og ryggrad til for å ta til motmæle. At vi itillegg hver eneste dag dopes ned av medier som er gjennomsyret av kommersiell nonsens og kjendistøv, gjør ikke vårt samfunn bedre. Tvertom. Vi har antakelig antakelig aldri tidligere konsumert flere medieprodukter enn idag, og vi har aldri tidligere vært så lite engasjert i vår samfunnsutvikling.
Å lese aviser er for tiden nærmest en lidelse om du søker kunnskap om annet dansen rundt kjendiser, Ari Behns behov for offentlig onani og hans kones himmelflygende venner.
Vi fores hver dag og flere ganger om dagen med nytt fra en rettsal i Kongo, men fortsatt er det ingen som finner det verdt å fortelle oss mer om dette landet som fikk besøk av to norske gutter som har forlest seg på dårlige agenttegneserier, og trodde de kunne herje rundt på dette kontinentet etter eget forgodtbefinnende. Kongosaken har da også til fulle demonstrert medias manglende moral og kunnskap. Når Dagbladet bryter de mest elemntære etiske regler med sin førsteside "Se hvor syk han er", har avisen nådd enda lavere enn det vi trodde var mulig å komme. I et par uker kunne VG sole seg i konkurrentens skinnende fadese før de sjøl serverte en førsteside så platt at den topper "hvor dum kan man bli" - pallen. Speidergutten fra Sørlandet får besøk av sin mor på cella, og dagen etter kunne Norges største avis fortelle " Gråt sammen på cella". Nyhet? Neida, rent tøv. At en mor som møter sin sønn, gråter er da ingen nyhet. Det hadde vært det om de ikke hadde grått sammen.
Slik kunne vi fortsatt og servert kommentarer til utviklingen. Vi lar det være så langt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
