Privatisert familie - kommersialisert omsorg

Dette er en artikkel jeg skrev for ett år siden, men synes den er like aktuell idag som da jeg skrev den.:

Det vakte ikke overraskende betydelig oppsikt da en representant for Fremskrittspartiet i Stortinget forleden antydet at lange opphold i barnehagene kan være en av årsakene til økningen i antall barn og unge som barnevernet må overta omsorgen for. Det beste som kan sies om utspillet er at vedkommende faktisk interesserer seg for økningen i antall barnevernsbarn. Dessverre blir den politiske debatt en debatt for eller imot barnehager, og svært lite et ønske om å se alvoret i det faktum at flere foreldre mister sin omsorgsevne og trenger hjelp til å oppdra sine barn.
Barn og unges oppvekstvilkår er viktig, og det er nødvendig å bruke mye ressurser, både økonomiske og forskningsmessige for å avdekke det faktum at familiens evne til omsorg for egne barn ser ut til å bli stadig svakere; i alle fall om veksten i antall barnevernsbarn er en målstokk. Og det mener vi faktisk at den er.
Gro Harlem Brundtlands ord om at ”alt henger sammen med alt”, har blitt brukt og misbrukt i alle år etter at utsagnet kom. For norske politikere burde utsagnet definitivt bli en læresetning fordi den grenseoverskridende tenkningen i Norge på alle områder stort sett er fraværende. Det eksisterer en sektortenkning som ikke bare gir dårligere resultater, men mangel på evne til å se sammenhenger med andre sektorer og tenke helhet, påfører samfunnet enorme ekstraomkostninger, ikke bare i form av økonomiske tap, men også menneskelige problemer. Ett av de områder som har fått lov til å leve sitt eget, avgrensede liv, er familiepolitikken. Politikerne
konkurrerer om å ha den beste politikken på området. Problemet er at ingen makter å se at familien ikke er en isolert øy, men en del av de rådende ideologier og derfor et speilbilde av det som forøvrig skjer i Norge.
Man kan utbetale så mye i kontantstøtte man bare vil, skaffe så mange barnehageplasser som det er mulig å bygge, man kan gi så mye permisjoner man vil og likevel komme til kort. Det er ikke mangel på muligheter som er familiens problem. Vi har utviklet en familiestruktur der enkeltmedlemmers liv er privatisert og omsorgen i familien er kommersialisert. Vi har etter hvert fått en økonomisk evne hinsides det nødvendige og alle tenkelige muligheter til å gi våre barn og unge nødvendig omsorg og kjærlighet. Likevel ser vi at tradisjonelle strukturer ødelegges og går i oppløsning
Det er et paradoks. Samtidig som tida vi bruker på arbeid blir stadig kortere, og det økonomiske fundamentet for å kunne gi barn en trygg oppvekst, omsorg og kjærlighet, blir stadig bedre, så øker antall bekymringsmeldinger til barnevernet. Kapasiteten på offentlige og private barneverninstitusjoner er sprengt, og mange unge som har behov for å få en ny omsorgssituasjon, må finne seg i at det ikke finnes noe tilbud. Altså i en tid der vi har fått mer penger, mer fritid, altså tid til å være sammen og dyrke familiens kjerneverdier, så ser vi at stadig trenger offentlig hjelp for å ta vare på sine barn.
Ofte blir ustabil en familiesituasjon med bl.a. samlivsbrudd, nye foreldre relasjoner og rusmisbruk brukt som hovedforklaring på økningen av antall unge i barnevernet. Disse forhold er helt klart viktige i mange av de tilfeller barnevernet møter. Det er imidlertid også slik at utviklingen ikke kun rammer familier som er gått eller i ferd med å gå i oppløsning. Stadig flere såkalte ”normalfamilier” opplever at de ikke strekker til som oppvekstbase for sitt barn. For de aller fleste av dem er barnevernet den løsningen de minst ønsker seg, og de bruker mange krefter på å slite med problemer som andre for lengst har gitt opp og overlatt til det offentlige å løse.
Tidligere brukte vi utsagnet ” det skjer selv i det beste familier” når familiens gutt eller jente brøt normene og skled ut i et uføre. Familien og foreldrene ble på denne måten fratatt ansvar for problemene fordi familien av folk flest ble ansett som ressurssterk, ofte knyttet opp mot økonomi og utdanning. At andre familier med færre økonomiske ressurser og lavere utdanning fikk unger som ikke var tilpasningsdyktig, ble derimot sett på som langt mer forståelig. Også i dag kommer de fleste barn som tas hånd om av barnevernet, fra hjem hvor økonomien er vanskelig og ressursene færre, men det er dermed ikke sagt at disse familiene er dårligere oppdragere enn de mer ressurssterke. Sistnevnte grupper kan i kraft av sin økonomi og status ”skjule” problemene lagt mer effektivt. Og det er ikke alltid til barnets beste. Når disse til slutt kaster inn håndkleet, er problemene så store og omfattende at de er vanskelige å løse.
Profesjonelle omsorgspersoner møter stadig oftere familier som er i bunnløs fortvilelse fordi barnevernet må ta hånd om deres barn. De klandrer seg selv, og grunner på hva som gjør at de ikke strakk til. De har jo gjort hva som sto i deres makt for å gi barna trygghet og omsorg. Dessverre ser tap av ære og en knust fasade ut til å være like vond som det faktum at deres barn lider.
I jakten på å finne forklaringer på hva som gikk galt i deres oppdragelse, er resultatet ofte at de ikke finner noen. De har gjort sitt ytterste. De har fulgt normene, de har stilt opp for sine barn og de har gitt dem et hjem der intet har manglet. De har ofte avgitt barna sine kjærlighetserklæringer og støttet dem. Men de har likevel ikke lyktes.
Kjernefamilien er et begrep som svært mange ser på som et familievern; en familiestruktur der det skapes samhold og lykke. Ikke minst har retten til egen bolig bidratt til å gi kjernefamilien muligheter og rom nok til å kunne fungere. Men kjernefamilien har forandret karakter og blitt en offer for en samfunnsutvikling der egotenkning og egen vinning, både materielt og immaterielt, er den viktigste drivkraft. I den situasjonen blir kjernefamilien et problem fordi den tilslører en virkelighet som burde skremme de fleste av oss. For samtidig som vi har bygd våre hjem, har vi også bygd et vern og stengt for innsyn. Hva som foregår i hver enkelt familie er godt bevarte hemmeligheter; på godt og vondt. Når en struktur lukkes for innsyn, reduseres også muligheten for kontroll, men ikke minst viktig; heller ikke nødvendige impulser for å skape omsorg og gode oppvekstvilkår når fram, fordi vi ikke lenger bryr oss og for all del ikke ønsker å trenge oss på, enten vi nå bare er naboer eller sitter med politisk makt.

Den samfunnspolitiske utviklinga med stadig større økonomisk privatisering og et økende personlig forbruk har endret vesentlige samlivsstrukturer. Mens kjernefamilien på 60-70- tallet faktisk var en gruppe som fungerte kollektivt, har privatiseringa, i både økonomisk og sosiologisk forstand, nådd familien og privatisert hvert medlem i den. Mor og far vet i liten grad hva ungene bedriver, og ungene har liten eller ingen oversikt over foreldrenes aktiviteter. Mor og far har sin jobber og sine aktiviteter. De forbeholder seg retten til å ha sine private domener og rom til selvutfoldelse/selvutvikling. Hva som skjer i de private familierom er godt bevarte hemmeligheter for de øvrige medlemmer i familien. Det siste som samlet familien var måltidene og TV-apparatet, men i dag spiser far med kolleger eller kunder, mor koser seg med sine venninner, mens ungene henger på Mac’ern. Og hvert enkelt medlem i familien har sitt eget TV-apparat eller sin egen PC.
Vi har etter hvert fått færre familiære fellesarenaer. Mens fellesskapet tidligere samlet familien om måltidet, og spisebordet var en arena for erfaringsformidling, er denne arenaen i ferd med å forsvinne fordi familien ikke fungerer som et fellesskap, men framstår en ren privatstruktur samlet under et felles tak og der hver enkelt er sin egen lykkes smed. Foreldre har etter hvert stadig mindre kontroll, oversikt og kommunikasjon med hverandre og sine barn fordi alle medlemmer i familien er opptatt av å konsumere fritidssysler, ikke alltid av et slag som gir noe tilbake til familien, men som i konsumeringsøyeblikket virker nødvendig og selvrealiserende. Når familien en sjelden gang makter å samle seg så skjer det foran TV med pizzaen der de elektroniske impulser er viktigere enn mellom-menneskelige. Det er slik vi ”koser” oss sammen, og det er dette vi tror er familielykke og fellesskap. Familierommet som var grunnlaget for kjærlighet og omsorg, og som var selve oppvekst og oppdragelsesfundamentet, er erstattet av private rom du ikke skal gå inn. Den dagen foreldre virkelig må inn i rommet, entrer de en arena der de mangler kontroll; de er fremmede inntrengere. Ofte er utviklingen kommet så langt at det ikke finnes muligheter for å gi korreksjon eller endre kurs. Da får man problemene. Svært ofte har barnas private rom vært for lenge private og så lenge stengt for innsyn at problemene ikke lenger lar seg løse innenfor familien. Og mange unge har forgjeves ønsket å dele sine opplevelser med sine foreldre, men tapt fordi foreldrene har vært for opptatt av selvrealsiering og konsumering av egne goder.
Vi kan også stadig oftere se at familiemedlemmers rett til å ha sitt private domene i familiestrukturen, også drives så langt at foreldre sklir ut og er utenfor både ektefelle og ungers kontroll og innsyn. Ungene blir løsgjengere i en familie som kun har navnet igjen av det som skulle være oppvekstbasen. I det private rommet som er svært ukontrollerbart, utvikles det negative kultur som ender med familiens totale sammenbrudd. Retten til å ha privatliv innen familie blir i sin ytterste konsekvens familiens oppløsning og ender for ofte med offentlig omsorgsovertakelse. At denne utviklingen har skjedd, og stadig skjer, skyldes ikke foreldres manglende evne til å se seg som omsorgspersoner og oppdragere, men er en del av en samfunnsutvikling der individet skal dyrkes framfor fellesskapet. Familien er ingen løsrevet bit av samfunnsutvikling, men kun et speilbilde av den.
Vi har de siste 20-30 årene hatt en økonomisk utvikling som er ganske enestående i verden. De fleste av oss har fått mulighet for å skaffe oss det meste av det vi ønsker oss, og vi kan forbruke ganske impulsivt. Vårt forbruk og vår konsumering av varer, tjenester og fornøyelser har selvfølgelig også i stor grad endret familien og redusert dens evne til å realisere andre verdier enn de rent materielle. I stadig økende grad ser vi at mellommenneskelighet, familiekjærlighet og omsorg er forvandlet fra felles- til individualisert konsum. Vår økonomiske velstand og vårt privatiserte samfunnssystem med stadige krav om selvrealisering og konsum av tjenester for denne selvrealsieringa, har gitt omsorgsbegrep i familien en ny og annerledes dimensjon. Vår forståelse av familielykke har fått en fysisk dimensjon som er sterkt knyttet opp mot hva vi kan forbruke av tjenester, opplevelser og varer. Og løsningene vi velger for å vise kjærlighet og omsorg er investerings- og konsumeringsrelatert. Der vi tidligere brukte familiebåndene og samværet til å vise omsorg, shopper vi i dag varer og tjenester og tror det er omsorg og kjærlighet vi gir hverandre. Og vi overfører voksenverdens jakt på materielle goder over på barna.
En god omsorg i familien har lite med materielle verdier å gjøre. Vi kan nok bruke barnets materielle velstand til å tro at vi har gitt barnet alt det trengte, men vi ser ofte at det ikke er hva som er konsumert som former mennesket. Vi opplever altfor ofte at foreldre i fortvilelse etter at de har gitt opp å takle sitt eget barn slår fast at de jo har stilt opp og gitt barnet alt det ba om. De tror oppriktig at de på denne måten har gitt omsorg. Men omsorg er ikke et sett av materielle verdier, men en ikke-materiell overføring av emosjoner, erfaringer og tilhørighet. Det ligger lite kjærlighet i å kjøpe det siste DVD-spillet til sitt barn, men bruker man veien fram mot kjøpet til å kommunisere sin omsorg, sin takknemlighet og glede over barnet kan materiellkonsumpsjon bli en del av arbeidet med å gi avkommet omsorg av ikke-materiell verdi. Det var langt lettere tidligere da familieøkonomien ikke ga anledning til en ”julehandel” flere ganger i måneden. Det tok tid å virkeliggjøre et ønske eller drøm, og i prosessen fram mot realisering avstedkom diskusjoner og samtaler som var viktig for barnets forståelse og evne til tilpasning. Veien fram mot målet var dekket med masse omsorg og kjærlighet som igjen var viktig i den personlighetsdanning ungene var i.
Vi hevder ikke at ikke-materiell omsorg gir barn som blir problemfrie, men vi tror det er viktig å bruke det spenningsfeltet som ligger før selve måloppfyllelsen til omsorgs- kommunikasjon. Da blir selve måloppfyllelsen en bekreftelse på de sterke bånd som knytter familien sammen.
Det ligger lite omsorg og kjærlighet i kredittkortet, men i prosessen før kredittkrotet berører betalingsterminalen finnes det muligheter til å vise nettopp det vi ser som en mangelvare i dagens familiestruktur, samværet og samtalen om verdier og valg.
Skal vi lykkes med å gi barna en oppvekst som er trygg og en basis for et verdig liv, må vi skape et samfunn der individet og individuelle løsninger ikke er det eneste rette, men hvor den kollektive ansvaret for alle framstår som idealet. En individualisert samfunnsutvikling skaper en egoisme som fratar barna retten til omsorg og kjærlighet.