Terningkastsamfunnet

Søndag morgen våknet Norge til NRK-Dagsnytts melding om at Høyre vil kreve terningkast for norske sykehus. De kalte det riktignok en rangering, men hva er forskjellen. En vellykket fødsel kan gi sykehuset en sekser, mens en mislykket kreftoperasjon gjør at sykehuset får terningkast en. Det meste skal rangeres eller gjøres om til prikker på en sekskant; terningene er i ferd med å bli en betent blindtarm i vårt samfunn.
Noen bør snart skjønne at alle disse målingene i stadig sterkere grad bidrar til å gjøre den norske befolkning enda mer utilfreds, men ikke minst dømmende i sin adferd. Det er kanskje greit nok å sitte på et partikontor i Oslo der sykehusene ligger et steinkast fra hverandre å bruke terninger for å bedømme kvalitet, men for folk flest i dette landet er det viktigere å ha et sykehus enn om dette sykehuset vurderes med terningkast tre eller fem. Det må da være langt bedre å sørge for at alle i dette landet har et forsvarlig sykehustilbud enn å bruke krefter på å kaste terning og bruke det som styringsmiddel. I Porsanger i Finnmark er det viktigste ikke om legen utfører en tjeneste til fem på terningen, men at han eller hun overhode finnes. For befolkningen i kommunen er det totalt uinteressant å bli pådyttet slike markedsmessige måleinstrumenter når realiteten er at du knapt nok vet om primærlegen din fortsatt bor i kommunen den dagen du har behov for faglig hjelp i spørsmål om din helse.
Alt vi skal konsumere av tjenester og varer skal inn i et slags lykkespill for å tilfredstille noens behov for å markedstilpasse absolutt alt. Å bla i en norsk avis er for tiden nærmest som å delta i et slags livsludo. På annenhver side har en eller annen mer eller mindre forståesegpåer tatt fram terningen og brukt den i sin vurdering av et eller annet, enten det er klær, sko, mennesker eller maskiner.
Å gjøre alt til konkurranse bidrar neppe til å rive ned de holdninger som vi nordmenn stadig sterkere blir bærere av; utilfredsheten med livet vi lever. Men det bidrar definitivt til å øke forskjellene i samfunnet. I et samfunn der markedet som skal råde, vil de vellykkede og ressurssterke kunne utnytte tilbud til seks, mens andre må nøye seg med å bruke treerne.
Så kan alle dem som støtter ludoutspillet til Høyre innvende at vi har da et fritt sykehusvalg i dette landet, og folk kan jo velge det beste i dette spillet. Men det er de samme folkene som roper høyest om det offentlige forbruket og mer privatisering. Det er private som skal tjene penger på blindtarmen din, mens det er det offentlige som skal betale. Det er klart at kvinnen i Finnmark foretrekker å operere blindtarmen på en privatklinikk i Oslo som har fått fem for slike operasjoner enn å dra til Hammerfest Sykehus som også gjør henne frisk, men kun har fått en treer fordi fargen på sykehuset er grønn og korridorene litt slitne. Vinnerne i dette ludospillet er den private klinikken, drosjesjåføren som kjørte henne for NAV-penger til flyplassen, og Bjørn Kjos som kan smile enda litt bredere.
Forslaget fortjener ikke mer enn terningkast en!